Morgenandakten tirsdag 13. oktober

Rop fra dypet

Ann Christin Elvemo

Hun så på meg med store. blå, tårevåte øyne. Vi hadde møttes før, flere ganger. Ingen av gangene var det glede som brakte oss sammen. Hun hadde fått sin porsjon av mørke i livet. Den største og vanskeligste var å miste et barn, sin førstefødte, si enestefødte, si jente.

"Vet du," sa hun til meg: "Når jeg ser meg tilbake i sorgens landskap er det en ting som er vanskeligere enn noe annet og det er den sterke ensomhetsfølelsen som sorgen gir. For meg har den aldri blitt borte."

Hun var ikke alene. Hun hadde venner, naboer, familie. De stilte opp på mange måter for henne etter at jenta hennes døde. Likevel var det, for henne, noe fundamentalt som mangla. Hun hadde ingen som virkelig kunne forstå sorgen ved å miste sitt eneste barn. Hun var ikke lengre mor, hun hadde ikke lengre den ene å kjøpe en helt spesiell julegave til, hun ville aldri få oppleve en barnemunn forme ordet: "Mormor."

Denne mammaen følte at det ikke var noen i hele verden som kunne forstå hvor grunnleggende denne sorgen var, og følelsen gjorde at hun slutta å fortelle til venner og familie om. Og de, ja de de slutta å spørre, de virkelige spørsmålene.

I salmenes bok møter vi et menneske, tror jeg, som også har slutta å fortelle, slutta å spørre. Fra dypet roper jeg til deg, Herre.

Ropet kommer ikke i form av "hvordan går det?" hvor svaret skal være "takk, bare bra." Eller i form av en kjapp frase på facebook som høster mange "likes."

Nei, ropet kommer fra dypet. Fra det dypeste av menneskesjelen. Fra det dypet hvor hver er alene, ensom med sine følelser. For det er svært mange mennesker som bærer på smerte som ingen andre kan forstå. Og det er sant, tror jeg at ingen andre virkelig kan forstå. For ingen er deg.

Men, ved å rope åpnes det ei dør på gløtt, slippes det ei lysstrime inn. Om vi ikke forteller til andre og om vi ikke spør spørsmålene fra dypet, ja så forblir både den som sørger og den som er venn eller familie ensomme i sin vandring. Men om vi roper, tør å vise følelsene slik de virkelig er i alle sin grusomhet; fylt av mørke, forbudte følelser som misunnelse og hat og ensomhet, ja så er i alle fall sorgen i bevegelse. Den har ikke stivna, den har ikke stoppet opp, den kan forandres.

Noen ganger klarer vi ikke å gjøre noe annet enn å rope, eller kanskje bare hviske. Fra dypet av oss selv. Vi har ikke krefter til å rope til andre mennesker. Noen ganger har vi som står rundt ikke mot til gjøre noe annet enn å rope til Gud, fra dypet: Gud, hvordan skal jeg nå være mot den som sørger?

Men om det er en ting vi skulle bruke våre siste krefter på, så måtte det være nettopp dette: å rope fra dypet til Gud. "Herre hør min røst." For bare i det, at det finnes noen, finnes en eneste en som hører, ja så er mennesket mindre ensom i sin sorg, og de som står rundt kan øyne en liten lysstråle.

Ann Christin Elvemo

Musikk: Maria Solheim - "Jeg er i Herrens hender"