Morgenandakten tirsdag 13. juni

Selvanklage

Kari Mangrud Alvsvåg
Foto: Tom Helgesen

Hun hadde vært mye sint i sitt liv. Temperamentet hennes hadde ofte, oftere enn hun likte å tenke på, ført henne ut i vanskelige situasjoner. Som barn i skolen var hun mye alene. Selv om hun var både flink og morsom, var de andre barna var litt redde for henne. For hun ble så fort sint. Av så lite. Tenkte hun alltid etterpå.

Når tungen hadde fyrt av en salve sårende, stygge, farlige ord. Ord som klippet over det båndet som var tvunnet mellom henne og en annen i et begynnende vennskap. Så måtte hun gå alene hjem fra skolen. Igjen. Fylt av skam og forakt for seg selv.

Det hadde blitt litt bedre med årene. Hun hadde øvd seg opp i noen avledningsmanvøre. Hun kunne for eksempel synge inne i seg, helst en av sangene fra søndagsskolen. "Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn." Den hadde forhindret mangt et raseriutbrudd. Men ofte måtte hun gå. Forlate situasjonen. Snu ryggen til det mennesket som hun var glad i, og som ofte var glad i henne også. Og når hun gikk, ble jo den andre forlatt. Da oppstod det en avgrunn mellom dem.

Selv når hun hadde passert både sytti og åtti år, kunne hun ikke få ordentlig kontroll på sinnet sitt. Og når sykdom og ulykker rammet henne, eller hennes familie, anklaget hun seg selv. Det er alle mine synder som gjør at denne ulykken rammer oss. Raseriet mitt, det forferdelige sinnet. Nå straffes jeg. Og jeg fortjener det.

Den åtti år gamle damen ved vinduet tenkte alt dette, og hun ble igjen fylt av skam over sitt uregjerlige sinne. Hun gråt stille. Hennes datter, varm og mild, og med et åpent ansikt, kom inn i kjøkkenet.

"Gråter du, mamma? Hva plager deg?"

"Jeg er så skamfull, svarte hun, jeg har vært så mye sint, og derfor har det skjedd så mye vondt. Hadde jeg bare kunnet styre meg, hadde livet vært enklere for dere."

Datteren så overrasket på henne og sa: "Mamma. Det er ikke sånn det virker. Det er ikke straff når ulykker skjer. Det er uflaks. Du som så ofte takker Gud for at Gud er god, vet ikke du at Gud ikke sender ulykker? Gud går sammen med oss når ulykker rammer, når sykdom herjer, når livet er vondt. Gud straffer ikke."

Datteren tok Bibelen som lå på kjøkkenbordet og bladde opp med raske fingre.

"Hør, mamma, hva Jesus sier i Lukas 13:

Jesus tok til orde og sa: Mener dere at disse menneskene var større syndere enn alle andre, siden det gikk så ille med dem. Nei, sier jeg dere. Eller de atten som ble drept da tårnet styrtet sammen, var de mer skyldige enn alle de andre i byen? Slett ikke!"

Hun lukket boken, gav moren en klem og tørket tårene hennes og sa: "Les salmen din du. Og ikke glem den delen om å vandre i dødsskyggens dal."

Den gamle siterte David salme 23 igjen:

"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg."

Kari Mangrud Alvsvåg

Musikk: Ingebjørg Bratland – "Fordi eg elskar deg"