Morgenandakten tirsdag 13. april

Å snu et mønster

Andreas Hegertun
Foto: Øyvind Ganesh Eknes

Når en kjent person gjør feil, innrømmer det og ber om unnskyldning, synes jeg det er interessant å følge med på reaksjonene hos oss rundt. Noen ganger fnyser vi av unnskyldningene og krever at personen må gå av, eller bort, eller i alle fall ikke få flere sjanser. Mens andre ganger gjør vi helt motsatt; da bagatelliserer vi, børster hendene og sier at «det der var da ingenting».

Jeg har lurt på om vi gjør det litt for enkelt for oss selv? Som i at folk enten er gode eller onde liksom. Vi selv og de vi liker er opplagt alltid gode. Så hvis det er vi som gjør feil, da er grunnene uflaks eller noe annet som ikke er vår skyld. Men om andre gjør feil, da setter vi dem fort i kategorien «slem» og både fordømmer og forkaster dem.

Men når det er jeg som gjør feil, og det skjer stadig vekk, så er det ikke bare uflaks, ytre omstendigheter eller at andre er slemme, dumme eller begge deler. Problemet er også i meg. Jeg velger ofte egoistisk, kortsiktig og i strid med det jeg vet er rett. Men hvis jeg husker at det er sånn; da blir det både vanskeligere å bagatellisere ting som egentlig er alvorlig, eller å definere andre helt bort som slemme.

Så - for å sørge for at jeg husker det, når det kanskje er meg og ikke den andre, som tar feil, lar jeg det få en praktisk konsekvens, for meg, og det fungerer såpass bra at jeg vil våge å gi det som et tips i dag. Jeg øver på «unnskyldmuskelen» min.

Særlig i starten er det skikkelig vanskelig, for det er så lett å peke på uflaks og andre grunner til akkurat mine feil. Men jeg kaller det en muskel - for det hjelper å trene. «Unnskyld. Det var min feil». Og hva er vel bedre enn å være helt ærlig, og så møtes, verken med en knallhard fordømmelse eller en urealistisk bagatellisering. Men med tilgivelse. For det trenger vi alle.

Andreas Hegertun

pastor i Filadelfiakirken Oslo

Musikk: Marion Ravn - "Nerven i min sang"