Her i Norge er i hvert fall situasjonen snudd på hodet siden våre forfedre trengte «Feitetirsdag» for å forberede Fastetiden. For det var ikke noe man tok lett på. De 40 dagene frem til Påskedag skulle være preget av streng nøysomhet i matveien. For mange kunne det gå på helsa løs. Derfor var det viktig å ha noe å gå på! Og flesk, fett og kalorier var nødvendig opplagsnæring til å tære på.
I dag trenger vi ikke en slik «Feitetirsdag». Problemet er vel snarere at noen av oss har det hver dag! Kanskje vi trenger denne dagen som en påminnelse allikevel? For det er jo ikke sånn at jo rikere og mettere vi blir,- jo lykkeligere blir vi! Ofte kan det nesten virke omvendt!
En voldsom kontrast til dette opplevde jeg under en reise i Laos for en tid siden. På snirklede veier i 2000 meters høyde kjørte vi nordover til byen Xiengkhovang. I følge med norske misjonærer skulle vi besøke mennesker som hadde fått livet forandret,- og det bare fordi de hadde fått en spring med friskt vann midt inn i landsbyen. Tidligere hadde kvinnene måttet gå i mange timer hver dag med tunge bøtter og kar.
Jeg kommer aldri til å glemme de smilene og de øynene. Eller latteren som runget fra barna som lekte under springen med kaldt vann. Men jeg vil heller aldri glemme ordene som var malt med blå skrift på murveggen bak springen: «Gave fra kristne i Laos». Og på det store grå pumpehuset lyste korsmerket mot oss med blå malingsstreker! De hadde malt kjærlighetens merke over landsbyen sin. En liten, fattig kristen kirke i det store kommunistiske Laos! De har ingen «Feitetirsdag»,- men i sin fattigdom har de likevel alltid noe å dele. Fordi de vil at troen på Jesus skal bli synlig gjennom den kjærlighet de viser. Og akkurat her kan ingen ting synliggjøre denne kjærlighet tydeligere enn en spring med rent vann!
Og jeg tenker på dagens bibelord fra
Første Korinterbrev kap. 13: ”……om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet,- da er jeg intet!» Det var nok av høye fjell der oppe i Laos,- men det var enda mer av kjærlighet. Og kjærlighet var det også i blikket til den eldre kvinnen da hun rakte meg en liten bastkurv som gave,- en hun hadde flettet med krokete fingre. Da lurte jeg et øyeblikk på hvem som er fattig og hvem som er rik.
Vi trenger ikke lære fremmede språk for å forstå hverandre.
Tal Kjærlighetens språk,- det eneste språk du aldri trenger å oversette!
David Gjerp
Musikk Kjære Gud, når eg bed Hans Espen Gihle