Det er midt på sommeren og vi sitter på et tog gjennom Øst-Europa, familien og jeg. Vi er på Interrail, og toget suser av gårde. Alt er perfekt! Kupeen er ren og fin, utenfor er det kilometervis av åkrer med solsikker.
Toget stopper i små landsbyer der det yrer av folk og kafeer. Konduktøren gir oss sitt bredeste smil. Kona mi fletter håret til eldstejenta. De to guttene våre spiller kort. Stemninga kunne ikke vært bedre. Akkurat da hører jeg meg selv si: «Nå er det bare tre timer til vi er framme i Budapest.»
Da ser en av ungene mine på meg, himler med øynene og sier: «Pappa, vi er jo allerede framme. Det er jo dette som er selve ferien, og så lenge vi er sammen har vi det neppe bedre et annet sted.»
Noen ganger er barn klokere enn oss voksne. Hvordan kunne jeg si noe så dumt? Intensjonen var sikkert god - jeg tror jeg ønsket å gjøre oss enda mer fornøyde enn vi allerede var.
Problemet var at jeg sa høyt og tydelig at dette ikke er godt nok. Det finnes mer, det finnes noe bedre - og det ligger der framme, et annet sted.
Og av og til er det sant. Alt for mange mennesker lever et liv i nød eller fattigdom, og ønsker seg en annen hverdag. Da skjønner jeg at man ønsker seg vekk. Men for oss var det jo ikke slik. Livet var på sitt beste, likevel var jeg ikke fornøyd.
Når er vi framme? Jeg har hørt dette spørsmålet mange ganger, og stilt det selv. Men livet er ikke et annet sted, det er her og nå. Og de fleste har mer enn nok å være takknemlige for: Vi har mat på bordet og tak over hodet. Hverdagen er full av små og store gleder: En kaffe på kafé, et smil fra en fremmed på trikken, musikk som berører noe i oss, en klem fra en vi er glad i.
Hendelsen på toget gjør at jeg prøver å legge merke til alt det gode jeg har, i stedet for å fokusere på alt som kunne vært bedre. Og så sender jeg en takk til Gud. For heller ikke Gud er et annet sted.
Jeg tror Gud er der du og jeg er – akkurat nå. Bibelen sier at «det er i han vi lever, beveger oss og er til.» Selv når det virker som Gud er langt borte, tror jeg vi kan se små glimt selv i det mest alminnelige: En åker med solsikker, en konduktør som smiler, eller i blikket til et barn som sier noe som er klokere enn jeg sier selv. Den som ønsker å bevege seg mot Gud, kan trygt stå i ro. Vi er allerede framme. For Gud er her, midt i alt som hverdagen har å by på.
Kjetil Gilberg
pastor i Kraftverket menighet i Oslo
Musikk: Etta James «At last»
