Vinteren kan være lang. Eller egentlig ikkje vinteren, men mørket i marka og langs veiene og etter hvert i kroppen, før snøen kommer, om den kommer. Mangelen på lys.
Etter som åra har gått, har eg lært meg et triks som bøter på mørketidas melankoli. Det er å tenne bål. Djupt inni skogen. Med Tiril. For har du en venn som heter Tiril, er mye løst. En som vennlig og bestemt tar deg med ut i skogen, da blir det bål!
Først må vi pakke sekken. Varme klær, sitteunderlag, godsaker selvfølgelig, ved og fyrstikker, kanskje ei lommelykt. Så er det på med anorakk, lue, votter, og der rusler vi to, innover i skogen under tunge grantrær mens frostrøyken står ut av munnen.
Vi stopper litt opp, ser litt utover hvis vi kan, finner det perfekte stedet. Veden skal stables riktig, i sånne firkanter oppå hverandre med masse luft mellom, det kalles pagode, og lager du flis med en spikkekniv og river litt tørr never fra trærne, kan det ikkje gå galt. Det blir fyr til slutt.
Og se som det brenner. Nyttårsbålet. Flammene danser, de er seg sjøl, men aldri like, de skifter form ustanselig. Varm kakao tiner kroppen, det er sang i stemmen til Tiril, det er lys i øynene. Og løfter du blikket en sånn kveld, er det faktisk en hel stjernehimmel over huet mitt.
Lys i mørket. Det er et evig tilbakevendende tema. Å se lys, å gjenkjenne det som kan sige inn i sjela og utgjøre en forskjell.
En gang for lenge siden, i et lyst land, med lengre dager og kortere netter enn vi har her oppe i nord, var det en vismann, som var ganske ung, og han sa: Eg er lyset i verda. Det sa han. Eg er lyset i verda.
Men noen ganger hjelper det ikkje. Tusen millioner stjerner og all verdens vinterbål klarer ikkje å holde mørket unna. Det blir for tungt. Du ligger nede, ute av stand til å reise deg.
Om det skjer.
Måte da det lille, skjelvende håpet få leve. Måtte lyset i verda bære deg - gjennom natta og inn i en ny dag.
Helga Samset
forteller og forfatter
Musikk: Hekla Stålstrenga - "Har du fyr"
