NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 12. desember

En Gud for de hjelpeløse

Andreas Hegertun

I år 1039 gikk frua på Dynna gård på Gran i Hadeland og gråt. Hennes eneste datter Astrid var syk. Og Gunnvor kjente at hun elsket henne høyere enn sitt eget liv.

Akkurat disse dagene var det nye vinder i luften rundt Gunnvor. Noe var på gang, og med den nye tiden kom også helt nye fortellinger om Gud. På Dynna gård hadde de alltid dyrket de gamle hedenske gudebildene og hadde en stor gravplass til ære for dem. Men nå hadde Gunnvor hørt om Kvitekrist. Hun hadde hørt menn med makt og sverds fortellinger om en himmelkonge som var over alle herskere og guder. Og hun så at de fortellingene kom ovenfra, fra de som posisjonerte seg for makt selv.

Men hun hørte også andre fortellinger. Hun hørte om kongen som vasket føtter og tjente de andre. Hun hørte om en av høy verdighet og ære, som var venn med folk som ingen likte. Og så hørte hun ikke minst om den lave stallen og tenåringsjenta som bar skammen over å være gravid med et barn som ikke passet. At dette barnet var Gud selv, det gikk igjennom Gunnvor og slapp ikke.

Da Astrid bare ble svakere var det disse fortellingene som bar Gunnvor; En Gud som var til å snakke med. En Gud som var for de hjelpeløse.

Samtidig som vinteren la sitt iskalde jerngrep over alt liv, sluttet Astrid helt å puste. Da gravde Gunnvor i frossen jord og reiste et minnesmerke som snart har stått i tusen år.

Midt på plassen hvor familien i generasjoner hadde gjort ofringer til de hedenske gudene, reiste Gunnvor en runestein med fortellingen som hadde forandret hennes verdensbilde. Øverst på steinen tegnet hun en stjerne og et barn. Under tegnet hun 3 menn på hester. Så tegnet hun et hus, som en vikinghall, for det var sånn hus så ut i Gunnvors verden. Utenfor huset knelte en rytterløs hest og inni huset stod det en kvinne mellom menn som overrakte henne gaver. Midt i rommet stod en krybbe.

På steinen fikk hun skrevet: Gunnvor Trydriksdatter gjorde bro etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste møy på Hadeland.

Da kristentroen kom til Norge kom den nok ofte ovenfra, som maktens og herskernes tro. Og mange har nok også opplevd den sånn. Men da kristentroen kom til verden kom den nedenfra. Da var alt snudd på hodet. 3 konger bøyer kne for det minste og fattigste mennesket. Da troen kom til Gunnvor kom den nedenfra. Gjennom fortellingen om barnet.

Ære være Gud i det høyeste, synger vi ofte i julen. Og ære være Gud i det laveste, erfarer vi ofte i livet.

Gunnvor ville ikke trøstes av en mektig krigergud. Hun ville til julens hjerte. Det lille barnet ville hun male. For der så hun en Gud som visste hva smerte og tap var. Og i den fortellingen fant Gunnvor håp.

Andreas Hegertun

Pastor i Filadelfiakirken i Oslo

Musikk: Bruce Cockburn – "I saw three ships"