Det er selvfølgelig et poeng at barn ikke roper omkapp med den prekende presten, eller turner I alterringen under bønnen. MEN - Bibelens egen bønnebok, Salmenes bok, viser oss troende mennesker som både anklager Gud og klager til Gud. Med store ord og utestemme, enten den er innvendig eller utvendig. Med tillit og fortvilelse I samme setning. Bare hør:
“Jeg roper høyt til Herren. Jeg ber til Herren om nåde. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød. Når min ånd blir svak, kjenner du min sti. På veien der jeg går, setter de snarer. Vend blikket mot høyre og se: Ingen kjennes ved meg, jeg har ikke noe sted å flykte, ingen bryr seg om meg.”
Man trenger ikke å være paranoid for å føle at man forfølges av uhell og vonde ting, og at andre mennesker vil skade en. Altfor mange har slike erfaringer. Livet er ikke rettferdig. Ondskapen finnes, slik godheten også gjør. Mennesker både redder og ødelegger, uansett hvilke forklaringer vi gir på det.
Vi har ingen gode, lettvinte svar på ondskapen eller Det ondes problem. Hvis vi har det, da er de ikke testet på virkeligheten. Men troen gir oss en vei å gå, midt I det onde og vonde. En vei som handler om tre ting:
1.Å øve oss I tillit til Gud, I å rope ut til Gud, med utestemme, alt det som er vanskelig. Sette tydelige ord på det som plager oss. Snakke ærlig om hvordan livet og troen er, uten å verken skjønnmale eller svartmale.
2.Å øve oss I å snakke sant om oss selv, og ta imot fra Gud: Erkjenne at vi er både gode og onde, alle sammen. Ta med vår skyld til Gud, og be om tilgivelse og nye muligheter. Ta med vår skam til Gud - skam forårsaket av andres skyld - og kjenne at Gud gir oss verdigheten tilbake. Ta med det gode og flotte I oss til Gud, og kjenne at Gud styrker det, og deler vår glede over det.
3.Å øve oss I å gjøre godt, hver dag. Mor Teresa snakket om å “gjøre små ting, med stor kjærlighet.” Hverdagene rommer både små og store valg, små og store muligheter for å gjøre godt. Og husk utestemmen!
Sunniva Gylver
Musikk Velt alle dine veie Oslo Gospel Choir