NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 11. april

En undervurdert disippel

Knut Tveitereid
Foto: Infoavdelingen, NLA Høgskolen

Denne Radioandakten handler om Josef fra Arimatea – en undervurdert figur i Bibelfortellingen. Det er ikke Josef, Jesu stefar, vi snakker om. Og heller ikke Josef, han som ble kastet ned i en brønn. Men altså Josef, han med tilnavnet "fra Arimatea".

Vi hører nesten ikke om ham, han er en av disse som først trer inn i jesusfortellingen når det virkelig drar seg til. Først når Jesus henger der død på korset, dukker han opp. På dette tidspunktet har alle Jesu superdisipler – de som virkelig burde vært på pletten – skrevet seg selv ut av historien. De har tydelig mer enn nok med sitt. Og det streifer ingen av dem, at slik som dette, kan Jesus ikke henge.

Da er det at Josef fra Arimatea tar mot til seg og går til Pilatus. Ber om tillatelse til å løsne Jesu kropp fra korset. Svøpe ham og legge ham i en grav. Josef sin egen grav, forøvrig. Den rett her borte. Og Pilatus innvilger. Og Josef gjør som han har sagt.

Også Nikodemus dukker opp og hjelper til med de tyngste takene. Nikodemus og Josef har mye til felles. Det var Nikodemus som snek seg over til Jesus om natten med alle sine spørsmål. Josef på sin side var rådsherre, en av landets 70 mektigste, med eget gravsted og greier. Han blir beskrevet som en disippel av Jesus – men i hemmelighet, i frykt for konsekvensene.

For begge er de disipler av Jesus, forsikrer evangeliet. Men ikke på en slik måte at de har solgt alt de eide. Og heller ikke slik at folk flest forbandt dem med Jesus. Men når det virkelig gjelder, da viser sitt sanne ansikt.

Hør: en forsiktig og dempet tro har aldri vært det samme som en svak tro.
Og en høylytt og ivrig tro har aldri vært det samme som en sterk tro.

Jesu tolv disipler hadde budt over hverandre da de først hadde fått høre at Jesus ville dra til Jerusalem. "Vi blir også med, så vi kan dø sammen med deg," hadde de sagt. Men da det kom til stykke, hadde de sneket seg ut bakveien en etter en. Og da Jesus ble uthengt på korset og virkelig hadde hatt bruk for all mulig sosial støtte og moralsk oppbakking, var han ganske alene.

Men da er det at Josef, vår helt, han som til nå har hatt en tro som har gått under alles radar, tar mot til seg og griper øyeblikket og står fram. Han løsner kroppen. Svøper ham. Legger ham i sin egen grav – hvilken symbolikk – sin egen grav!, og ruller steinen foran.

Knut Tveitereid

Musikk: Anita Skorgan – "Det begynner å bli et liv"