NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 10. mars

Besinnelse med bønn

Andreas Hegertun

Jeg var i Israel på en tur med ulike kristne ledere for noen år siden. En dag mot slutten av reisen møtte vi noen parlamentarikere fra den palestinske Fatahbevegelsen. På dette tidspunktet hadde vi møtt mange fra begge sider av konflikten der nede, og litt til mitt forsvar var jeg var ganske lei av å høre den samme ensidige klagingen på den andre parten fra begge sider.

Så i møte med disse to var jeg både irritert og uhøflig: ”Stakkars det palestinske folk" sa jeg til de, "de må velge mellom ”religious nutheads” i Hamas eller dere som alle sier er korrupte”.

Da svarte de overraskende: ”Ja vi er korrupte men vi er betydelig mindre korrupte enn før.” Da ble jeg hissig og veldig norsk og fortalte de hvor uetisk det er når politiske ledere beriker seg på bekostning av sitt eget folk osv.

I følget vårt var det en nydelig, eldre, katolsk nonne. Hun tok meg vennlig til side etterpå og sa: Andreas, når du kjenner at du blir sånn hissig, kan du gjøre følgende: Legg håndflatene på bordet og si inni deg: ”Kjære Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over meg arme synder.” Om igjen og om igjen, helt til du blir rolig.

”Kjære Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over meg arme synder.”

Og vet du, nå har det gått en del år siden den dagen. Men den bønnen har satt seg i kroppen min. Særlig når jeg er stresset eller bekymret for noe eller noen. Så kommer den automatisk inni meg: ”Kjære Herre Jesus Kristus, du som er Guds sønn, se i nåde til meg stakkars synder”.

Jeg tror ikke bønn er magiske ord eller formler. Men jeg tror på at det å be kan sette seg i kroppen vår. Bli en refleks. Jeg snur meg liksom oppover. Selv om jeg er pastor er jeg ikke så god på å be lenge. Men jeg ber ganske ofte.

Flere av mine forfedre var fiskere i Lofoten i en annen tid enn nå. Jeg besøkte huset til min tippoldemor der. Da jeg kom opp på loftet og så soverommet hennes så jeg noe rart. Det var et lite område foran det lave vinduet der, hvor det var merker i gulvet og det var skrapemerker i vinduskarmen. Da fortalte mormor at det var tippoldemors faste plass. Liggende på kne i bønn og samtidig speidende i angst ut mot havet etter tippoldefar og de andre fiskerne.

I det spennet tenker jeg vi alle kan leve våre liv. Av og til speidende i frykt for farene i livet, men i grunnstilling på kne foran en Gud som dypest sett bærer oss. Da blir det både merker etter knelende knær og nervøse negler i livet vårt.

Men alle har vi et sted å snu oss. Alle har vi en adresse å gå til.

”Kjære Herre Jesus Kristus, du som er Guds sønn, se i nåde til meg stakkars synder.”

Andreas Hegertun

Musikk: David André Østby - "Større enn alt"