Det er tidlig, tidlig morgen, og jeg befinner meg et sted mellom drømmeland og virkelighet.
Ute hører jeg måker. De skriker. De sloss sikkert over fiskeslo som en av nattefiskerne kaster ut fra båten. Sola sender sine første, bleke stråler inn vinduet mitt, og stryker meg vennlig over kinnet. Hun lyser opp soverommet.
Jeg dras ut av drømmene og innser at jeg ikke er på en deilig hytte ved sjøen. Nei, jeg er hjemme i senga midt i byen. Asfalt på alle kanter av huset. Ingen fiskere og ikke noe hav. Men måker, det er det masse av. De sloss vel om halve pølsebrød og kebabrester som noen har slengt fra seg på sin nattlige vandring.
Hjertet mitt blir tungt, og hjertet fylles av sorg. Hva gjør måkene her i byen? Skulle ikke de vært ved havet? Sånn de var før. Det kjennes ut som om noe er alvorlig galt. Og de skrikende måkene minner meg på alt jeg har lest og hørt om et økosystemer som ikke fungerer som det var tenkt. Om temperaturen som stiger. Om aller arter som forsvinner daglig. Om plasten i havet som det virker umulig å få bukt med.
Det virker å være for sent å snu utviklingen. Og hva kan vel lille jeg bidra med? Mine stusselige forsøk på å bruke økologisk produsert handlenett, kjøre mindre bil og kjøpe mindre klær. Kan det virkelig bety noe i den store sammenheng? Avmakten truer stadig med å sende meg over i likegyldighet.
Jeg kjenner at jeg trenger å holde fast i troen på at Gud har kontroll. Jeg trenger å hvile i tilliten til at Gud holder liv i verden, og at Gud aldri vil la oss være igjen som foreldreløse barn.
Jeg lener meg til Guds løfter om at han aldri skal la verden gå til grunne igjen. Jeg klynger meg til håpet om at det nytter å gjøre noe. Ellers tar frykten så lett over for meg, og jeg blir paralysert og handlingslammet. Jeg kan bli matt og kraftløs bare av å si ordene klimakrise, plastforurensning og regnskogsdød.
Men når jeg sier: Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper, da kommer tro, tillit og håp tilbake til meg, og jeg kjenner at jeg får styrke til å fortsette å gjøre hva jeg kan for at havet skal være rent, klart og fylt med liv, for at jorden skal fortsette å bære fram alle grønne vekster, for at luften skal være så klar som den er en forsommermorgen ytterst i Hvaler-skjærgården. Der fantasihytta mi ligger og drømmemåkene sloss om fiskeslo i stedet for halve wienerpølser.
Kari Mangrud Alvsvåg
domprost i Fredrikstad, Borg prosti
Musikk: Sven Bertil Taube – «Änglamark»
