Snart fem år er gått siden Syriakrigen startet. Tallene på drepte og hjemløse er så store at det er vanskelig å fatte. Litt av smerten til flyktningene trenger inn når vi ser bilder av den døde gutten på stranden eller hører om de mange barna i alt for store sko på vei gjennom Europa. De har slitt ut sine egne og må gå i voksensko.
Like før jul traff jeg fader Alexi som leder hjelpearbeidet til den gresk ortodokse kirke inne i Syria. I mange år bodde han i Tyskland og underviste i teologi. Nå har han reist tilbake til hjemlandet sitt for å drive hjelpearbeid.
Og behovene enorme. I Syria er det nå 13,5 millioner mennesker trenger humanitær hjelp. Det er nesten like mange mennesker som det bor i Norge og Sverige til sammen.
"Vi trenger brød – ikke bomber" var budskapet til Fader Alexi. For skal folk bli værende i Syria trenger de mat, vann og tak over hodet. I sin lange svarte prestedrakt var både han og budskapet hans en sterk kontrast til fredelige vinterhvite Oslo.
Den rette faste er å la hjelpeløse og hjemløse stakkarer komme i hus, sier profeten Jesajas. Men det er et stemningsskifte i vårt land. Mange er redde for de fremmede – og det er sant: Ikke alle som kommer hit trenger beskyttelse.
Men alle har krav på en anstendig behandling den tiden de er her. Og hvem har størst grunn til frykt, vi eller den lille familien som har opplevd bomberegnet i Syria?
Den som tar imot en av mine minste tar imot meg, sa Jesus. Hva om vi snur på det? Hvis vi svikter en av de minste, svikter vi da Jesus – og det oppdraget han har gitt oss?
Alle mennesker er skapt i Guds bilde og har samme verdi, men hva betyr det helt konkret? Nestekjærlighet er å gjenkjenne Guds bilde i hvert eneste menneske, men det stopper ikke med det. Nestekjærlighet innebærer også å handle. Ikke av tvang, men fordi kjærlighet til nesten er kjærlighet til Gud.
Er det dette som er vårt svik i dag: at vi lar være å på alvor at alle mennesker har samme gudgitte verdi og så handle?
Luk 22,14-23
Inger-Torunn Sjøtrø
Musikk: Sigvart Dagsland - "Himmel"
