Den danske filosofen Søren Kirkegaard har sagt følgende: Det å være en person er også å være en relasjon. Du står i et forhold til deg selv. Vi forholder oss selvfølgelig til andre mennesker, men vi forholder oss også hele tiden til oss selv. Du kan på sett og vis slutte å forholde deg til andre mennesker, du kan søke den totale ensomhet, være helt alene.
Men det forholdet du har til deg selv, det kan du ikke slippe unna. Du kan late som om du ikke har det, men det er der likevel. Og hvordan er det egentlig vi er i forhold til oss selv.
Det er veldig sterkt i kristendommen at vi skal respektere skaperverket. Og at vi skal repsektere mennesket. Men det som ligger i Kirkegaards setning, det er også at vi skal respektere oss selv. Vi skal ha selvrespekt, og vi står i en slags forpliktelse til å respektere oss selv.
Men hvordan er det når vi er i forhold til oss selv? Det er vanlig å hevde at mennesket er et egoistisk vesen som tenker høyt om seg selv og ikke så høy om andre, som setter seg selv høyere enn andre og at det er denne egoismen som er drivkraften vår. Jeg tror kanskje vi kan være selvsentrerte, men det jeg mistenker og frykter er at den selvsentrertheten er mindre oppbyggende og mer nedbyggende.
Sokrate sa en gang at et menneske må ikke bli sin egen fiende. Er det mulig å bli sin egen fiende? Ja, jeg tror det, og det fåregår en ganske stille innvendig samtale som vi har med oss selv, som kan være svært nedbrytende. Det er tilgivelsen som er tematikk her. Det er viktig for oss å kunne bli tilgitt av andre mennesker. Vi gjør feil og for å komme oss videre.
Det er viktig også at vi tilgir andre mennesker, for vår egen del og for deres del. Slår en strek over det som har skjedd. For sånn å komme oss videre. Vi bruker noen ganger begrepet nåde, og nåden er sentralt i kristendommen. Det å vise nåde. I møte med en overmakt så kan man si "Nåde, ikke gjør det". Men kan vi også sette denne nåden i verk, i forhold til oss selv, og vise oss selv nåde? Å kunne tilgi oss selv, da er vi den som tilgir og blir tilgitt.
Om vi skal tilgi oss selv, så er ikke det bare å gi etter for oss selv og tillate oss selv alt mulig, og ikke sette grenser for oss selv. Absolutt ikke. Det betyr ikke at det vi har gjort er akseptabelt, at det ikke har skjedd det vi har gjort, at vi kan utnytte andre mennesker som vi vil. Og det krever noe av oss selv, vi må innrømme overfor oss selv, vi må erkjenne det, vi må angre det, vi må forsøke å ta tak i livene våre.
Når det er gjort, kan vi da, i møte med oss selv også greie å vise noe av den nåden som kom inn i verden med Guds skapelse.
Einar Øverenget
Musikk: Johnny Cash – "The man comes around"
