For noen år siden sto jeg fadder for en liten gutt i Tromsø. Den gudstjenesten var på norsk, men de hadde valgt å synge en samisk salme siden det var et samisk barn som skulle få sin dåp stadfestet.
Sangen var "Milde Jesus, du som sagde". Det varmet mitt hjerte at der var en salme på samisk, men det jeg ikke var forberedt på var at sangen ikke ble sunget slik jeg er vant til. Jeg hadde faktisk veldig vanskeligheter med å følge salmesangen, fordi tempoet var mye raskere enn det jeg er vant til.
Høres det rart ut at jeg syntes at sangen ble sunget for fort? Nå skal jeg fortelle hvorfor. Jeg er nemlig vokst opp med en salmetradisjon som skiller seg fra den norske. Enkelt sagt synges salmene mye saktere, samt at man synger med glidetoner. Denne måten å synge på er vanlig blant annet i indre Finnmark, og kanskje spesielt i læstadianske forsamlinger.
Salmer er kortere eller lengre fortellinger, hvor budskapet føres frem gjennom vers og noter. Vi har alle har våre favorittsalmer; Jeg liker spesielt salmene i Vuoiŋŋalaš lávllagirji. Det er en liten samisk salmebok med mange salmer som rører meg.
Det er ikke bare ordene i salmene som rører, men også den nevnte spesielle måten å synge salmene på. De salmene har jeg sunget mye, både med min mor og min bestemor.
Når jeg selv ble mor så lærte jeg mine barn de samme salmene som jeg sang sammen med min mor som liten. For meg representerer de trygghet, kjærlighet, omsorg; ja alt som var godt i min barndom. Jeg ville gjenskape det for mine barn, gi dem den gaven jeg selv fikk.
Oversettelse av salmer til de samiske språkene har hatt og har stor betydning. Å få tilgang til noe av det fineste kirken har; fellesskapet gjennom salmesang gjør noe med oss som får delta på det.
Jeg er selv nordsame, og kan dessverre ikke snakke de andre samiske språkene. Men jeg liker å høre på salmer sunget på lulesamisk og sørsamisk. De treffer meg på en trygg og god måte, og jeg er glad for at kirken på min hjemplass fortsatt har plass til denne for oss tradisjonelle salmesangen.
Det er kraft i de foldede hender, og det er det også i salmene. Og for meg gir både språket og måten salmene synges på en ekstra dimensjon. Derfor er det viktig for kirken å hegne om lokale tradisjoner der de finnes.
Det kan hende det er på samme måte for deg som for meg; når jeg synger salmen på hjertespråket mitt, da berører salmen meg mye sterkere i hjertet mitt.
Sara Ellen Anne Eira
Musikk: Kalle Urheim - "Muv vájmmo vájalt dåppe" / "Mitt hjerte alltid vanker"