For min del tror jeg at den sterkeste opplevelsen av det jeg ville kalle «Det Hellige», fikk jeg da jeg første gang kom inn i Sacré Coeur kirken i Paris. Kirken ligger en god spasertur opp fra sentrum, på toppen av det tett bebygde, 130 meter høye Mont Martre.
Den hvite kuppelen på Sacré Coeur – som betyr det Hellige hjerte, løfter seg hele 83 meter videre opp i høyden.
To trapperader tok oss det siste stykke opp til kirken. Vi var sikkert både trette og svette.
Rommet inne i kirken var stort, men ikke av de største. Det var vakkert dekorert, men ikke egentlig vakrere enn andre kirker jeg har sett fra innsiden. Det var ikke det, ikke størrelsen, ikke skjønnheten, men stemningen.
Den berørte alle sanser. Det luktet av røkelse. Flere steder i kirkerommet brant det mengder av små stearinlys som noen hadde tent i bønn, i håp eller til minne. Mange, veldig mange i alle aldre sto stille og så lysene brenne.
Veien opp fjellet hadde vært bråkete med masse mennesker, biler og trafikk.
Inne i Sacré Coeur var det et stille sus, uten noen gitt kilde. Det var bare der som om det hadde i seg alt som var bedt om, alt som var håpet, sagt, sunget og spilt helt siden 1919 da kirken ble åpnet og innviet.
Jeg kan ikke huske om jeg knelte, ble stående, eller satt meg ned på en av benkene. Jeg minnes bare at jeg ble fylt av andakt. Tiden sto stille, det var som å kjenne evigheten i sitt eget indre.
Kanskje lukket jeg øynene for å kunne trenge så langt inn i dette evige øyeblikket som det var mulig for meg å komme. Jeg ønsket å være der lenge.
Da jeg åpnet øynene var rommet mye lysere, mye klarere og luktene kjentes sterkere. Sjelden har jeg følt meg mer renset, mer koplet til det Guddommelige. Jeg tenkte at jeg måtte feste denne opplevelsen i minnet, slik at den kunne gi meg styrke og sammenheng senere.
Det har den gjort.
Evigheten er ubegripelig, men i øyeblikk som dette kan vi gripe om den og være i den, - dersom vil gir oss selv tillatelse til det. Det er å være koplet til alt det som var, det som er og det som skal bli.
Da vi ruslet ned fra Sacré Coeur fortalte jeg min kjære om min opplevelse, hun nikket gjenkjennende.
Esben Esther Pirelli Benestad
lege og professor emerit i sexologi
Musikk: Leonard Cohen – «Anthem»
