Å være salig er et positivt ord. ”O salige stund,” kan vi si når vi spiser et deilig stykke ost eller en mør biff. Salige kan vi kjenne oss når vi gleder oss over noe.
Da blir det i alle fall i min verden helt feil å snakke om at de som er fattige å seg selv, de som sørger, de som hungrer, om så etter rettferdighet, er salige. En skulle tro de er det stikk motsatte.
En preken jeg hørte en gang talte om nettopp dette med å være fattig i seg selv, fattig i ånden, og samtidig kalles salig.
Se for deg ei stor vakker glassmugge. Du løfter den, begynner å fylle vann i den, men oppdager til din store forbauselse at denne mugga er uten bunn. Du kan tømme og tømme vann i denne mugga, men den vil aldri kunne holde en eneste deciliter, for den har ingen bunn. Bare noen få enkle droper kan klamre seg til muggeveggen en liten stund, men vil til slutt også de finne veien ut av den bunnlaøse mugga.
Å være fattig i seg selv kan være å være som en mugge uten bunn.
Da kan en ikke holde noe fast. Alt som tømmes i en, vil finne veien ut gjennom den manglende bunnen.
Dette kan synes å være et nokså deprimerende bilde, akkurat som at det å være fattig i seg selv, ikke høres fristende ut.
Men om en tenker på ordene om salighet som et skaperord. Skaperordet gir løfte om hvordan det skal bli. Jeg ser for meg at Jesus, som selv gir dette løftet, nettopp er den som står og tømmer vann i mugga, uten stans. Han står der og tømmer og tømmer og tømmer. Da kan en faktisk være fylt, selv når bunnen i ens mugge er borte. En kan til og med være fylt av det fornyende, det skapende for den blir aldri så full at det ikke er plass til mer.
Når Jesus tømmer, blir mugga aldri tom. Jeg tror det er dette det betyr å være fattig i seg selv og likevel eie hele himmelriket.
Salige er de fattige i seg selv, for himmelriket er deres.
Om jeg turte å stole på at vannet aldri ville slutte å renne i min mugge, ja da kunne jeg kanskje tørre å ta bunnen av mugga ut og la himmelriket gjennomstrømme mitt liv.
Ann Christin Elvemo
Musikk Gloria Kristin Reitan