Morgenandakten onsdag 7. november

Lys i mørket

Anita Kristin Hagerup
Foto: Lars Erik Andreassen / NRK

Salmenes bok 27, vers 1, 10 og 14

Livet er fylt med spektakulære soloppganger, blå himmel, og regntunge triste daga, det er fylt av mellomvær, snøstormer, og lette brisa. Det er skiftende vær, det går opp og ned. Og noen ganger, når bølgene er som høyest, da trenger man et fyrtårn. Lys, stabilitet, en plass å være trygg i stormen, selv om man som menneske ikke kan være upåvirket, av uværet som rammer oss. Rammer oss alle, en eller flere ganger i løpet av livet.

Jeg har hatt et år med en del uvær. Men også finvær. Jeg har en god mann og gode venner og kollegaer i en ny by, i Nordens Paris. Og her får frasen lys i mørket en ny betydning. Når jeg ser nordlyset, dansene over byen, må jeg bare stoppe opp å ta det inn. Selv her i nord, hvor det er så mørkt, er det mye lys i mørketida, om man legger merke til det.

Der finnes lys i menneske også. Noen mennesker har med seg et så sterkt lys, at det kan tenne ditt eget lys, selv om du føler deg aldri så kald. Ingenting er som å se et vennlig smil som bare vil deg godt når du føle deg trist.

- Du kan gå til klosteret her, sa hun, min gode venninne i Tromsø by. Karmelittnonnene har som oppgave å be for verden, de tar imot oss også, hvis vi kommer dit med ting vi ønsker skal bli bedt for.

Så jeg gikk dit, til det vakre karmelittklosteret som ligger langsmed lysløypa på Tromsøya. Og bak et gitter i ekspedisjonen, møter jeg ei nonne, kledd i svart og hvitt, med de snilleste øynene jeg har sett på lenge og med ei stemme mild. Det var noe stort over hennes vevre vesen, da vi begynte vår korte samtale.

- Vil du be for meg? spurte jeg.

- Ja, sa ho, vi skal huske på deg i våre bønner.

Og de var mer enn at hun sa ja, det var den tilstedeværelsen i dette møtet som var sterkt. Jeg opplevde at hun ikke var preget av utsidas, samfunnets larm og støy, og det gjorde at jeg følte at jeg møtte et menneske i en mer ekte form.

Vi har så mye vi skal følge med på, på TV, og mobilen og sosiale medier. Her møtte jeg ei fredfull tjenesterinne for Herren, som hadde tid. Og ho, som aldri hadde møtt meg før, ønska meg alt godt. Ja, selv om hennes orden har i oppgave å be for fred i verden, så ville hun be for meg og den lille tingen jeg spurte om. En dråpe i havet var viktig for henne.

Og for meg, var det sterke møtet, og hennes store tilstedeværelse, en påminnelse om Gud. Vi uendelig verdifulle for Gud. Alle sammen. Han møte oss alltid. Ser oss alltid. Og er alltid nær. Til og med når vi kjenner oss aleine, så er Gud der.

Noen ganger kan det være godt å bare stoppe opp med det vi gjør, og be. Ha en samtale med Gud, spørre Ham om hjelp, eller gå til noen som kan be for oss. Og i det møtet - der er Gud tilstede. Da kan vi få oppleve øyeblikk med fred, ja, til og med om du står midt i en storm.

Anita Kristin Hagerup

lærer ved Ekrehagen skole i Tromsø og teologistudent

Musikk: Kraftverket - "Ikke en spurv til jorden"