Morgenandakten onsdag 6. juli

En kirke for barmhjertighet

Hanne Elstrøm
Foto: Brith Dybing / NRK

Jeg er på reise. Jeg har tatt en avstikker til havet. I byen langs Toscanas gylne kyst skal jeg være noen dager for å snuse inn den salte lufta og senke skuldrene litt. Det striregner og jeg ankommer hotellet fullstendig klissvåt og ganske slukøret.

Det blir ikke stort bedre av at rommet jeg skal oppholde meg i er en liten celle med gitter på vinduene og klaustrofobiske tunge gardiner og vegg til vegg teppe. Jeg må ut!

Jeg finner kirke. Den ligger vegg i vegg med de andre husene, lener seg mot ett kunstgalleri på den ene siden og ett lite hotell på den andre, og er kirke midt i byen. Døren knirker. Det tar en stund før øynene venner seg til mørket der inn.

Svake lyder fra gatene utenfor trenger så vidt gjennom stillheten. Skrittene mine høres på steingulvet, ja, jeg hører pusten min her inne. Kirkerommet har sidealtere med helgener. Jomfru Maria og barnet og automater du kan kjøpe lys i.

Ikke før jeg setter meg stille ned ser jeg det; en liten plakett i messing skrudd fast benken foran meg. "In ricordo di Fiola. La famiglia.", til minne om Fiola, leser jeg. Det er da jeg ser at alle benkene i kirken har en skinnende plakett på seg som bærer noens navn. Hver eneste en av dem er bærer av ett minne.

Jeg går fra benk til benk. Her i dette rommet er de minne på minne. Jeg stryker fingrene over navnene på mødre, fedre, døtre og sønner, brødre og søstre, mens jeg går mellom benkeradene.

Ved det nederste sidealteret møter jeg blikket til den lidende Kristus. Han har en rød kappe om skuldrende og sår på brystet og de han har fått presset tornekronen ned over hodet så det drypper blod ned over halsen og armene hans. Øynene hans vet alt om smerte. Han er på vei til korsfestelse og død midt bland alle disse minnene i dette rommet.

Det blir med ett så viktig for meg å fortelle ham at han skal seire over døden så jeg visker det helt stille inntil øret hans; "Du skal oppstå. Ikke vær redd."

Jeg setter meg ned på nærmeste benk. Det er Anna sin benk. Hun hadde ett liv her i denne byen. Hvem var hun? Hva gav henne glede og hva gav henne sorg? Danset du, Anna?

Jeg kommer på en historie mens jeg sitter der om en mor som mistet sitt barn. Hun pusset ikke vinduene på over ett år. På de vinduene var det avtrykk av små hender. Hvis hun fjernet dem så fjernet hun minnet, da fjernet hun barnet.

Ute i bylarm og solskinn igjen leter jeg etter kirkens navn på oppslagstavlen. Jeg snur meg og ser opp på hva som står skrevet på veggen over døren. Med store bokstaver står det MISERICORDIA, barmhjertighet.

Jeg spør en forbigående ung dame om det er navnet på kirken. Si, si, name of det church, si seniora. Den kirken som bærer alle minnene bærer navnet barmhjertighet. Kyrie elleison, Herre miskunne deg over oss!

Hanne Elstrøm

Musikk: Nidarosdomens Guttekor og Trondheim Symfoniorkester - "Velsignelsen"