Jeg har endel minner, fra konfirmasjonstiden min. Flere av dem er fra kirkebenken, i undervisningen. Jeg husker jeg spyttet våte papirkuler i håret til guttene på raden foran. Tviler på at jeg fikk med meg så mye av hva presten sa da.
En annen gang var det salmesang og jeg fikk lurt med meg ei venninne bak i sakristiet, der stjal vi altervin fra skapet. Jeg visste godt hvor den var gjemt. Så husker jeg at jeg bannet, dette også i kirkebenken mens presten underviste.
Men et enda sterkere minne var at jeg sa høylytt til flere av de andre at jeg trodde på Gud. Det var rart å høre meg selv si det høyt. Kan hende jeg egentlig hvisket det, og at jeg i ettertid har lagret det som høylytt snakk. Men uansett, jeg sa det, slik at flere hørte det. Det var like vågalt som å stjele altervin og banne høyt i kirka.
En deilig følelse å banne, samtidig som jeg sa høylytt at jeg trodde det presten snakket om var sant. Det var befriende ovenfor klassekameratene: Å si høyt at jeg trodde på Gud, men vise dem at jeg ikke hadde blitt en annen av den grunn, jeg bannet og var fortsatt en av dem. Det var befriende ovenfor Gud: å banne i kirka, der jeg tenkte Gud garantert hørte det, vise han at dette var meg!
Nå er jeg voksen og jeg kan fortsatt kjenne meg igjen i det jeg nettopp har fortalt. Jeg ser tilbake på ungdomstiden min og tenker ikke at jeg var en opprørsk prestedatter. Verken jeg eller foreldrene mine tenker det. Jeg var bare meg selv jeg, og det fikk jeg lov til.
Slik er det den dag i dag. Det er et spenn i meg som jeg vil skal være synlig i familien, på jobb, i menigheten, på fest, blant venner og for Gud. Jeg er prestekone. Jeg synger salmer i skogen. Noen ganger banner jeg og. Jeg liker cognac og cigarellos. Og jeg ber Fadervår.
Ellen Sara Reiten Bientie
Musikk: Ulla Pirttijärvi - "Máttaráhku Askái" (in our Foremothers' Arms)"
