Vi markerer FNs miljødag i dag, en dag som i høyeste grad handler om forvaltning. Da er et ord fra Salme 24 i Det gamle testamente godt å ha med seg:
”Jorden og det som fyller den, hører Herren til, verden og de som bor der, er hans. For han har grunnlagt jorden på havet, grunnfestet den på strømmende vann.”
Går det an å grunnfeste noe på strømmende vann? Formuleringen er herlig i sin tilsynelatende selvmotsigelse. Vi lever i en verden der det vi hver eneste dag tar for gitt, alt det vi bygger og alt vi skaper, har som både sitt sted og sitt utgangspunkt en flommende, strømmende, mangfoldig verden.
Det er en verden som kan være skremmende, med jordskjelv, vulkanutbrudd, tornadoer og flom. Også i Norge har vi nylig fått oppleve noe av det. At slike fenomener å gjøre den skade de gjør dersom en god Gud har skapt verden, er det vanskelig for oss å forstå. Noen forkaster hele troen på Gud stilt overfor den utfordringen. For andre, derimot, blir det bare en enda viktigere grunn til å vende seg til en kraft som er større enn alle naturkreftene, og som kan gi våre liv godhet og mening også når katastrofen treffer. Det er, ifølge et slikt syn, aldri katastrofen og naturkreftene som får det siste ord.
Men vår verden kan også være vakker og rik. Den inneholder så mye liv og et slikt mangfold at det inngir ærefrykt. Og ikke minst inneholder den så finstemte mekanismer, og så mye som er sterkt og sårbart på samme vis, at vi innser at vi som denne verdens bevisste, tenkende vesener ikke kan frasi oss et dypt og stort ansvar for den og alle dens skapninger og mekanismer.
Og da er vi tilbake ved ordet forvaltning: Vi er jordens forvaltere, dens forpaktere, dens vaktmestre. Vi har ikke skapt den selv, og vi skal gi den videre til andre. Det inngir ærefrykt og ydmykhet. Det vi uansett vet, er at vi er 100 % både del av og avhengig av denne jorden, dens natur og dens miljø.
Er vi bevisste forvaltere? Tar vi innover oss vårt ansvar? Dårlige forvaltere vet vi mye om. I opptakten til finanskrisen fantes det finansielle forvaltere som tok slike sjanser med midler andre hadde stolt på at de kunne ta vare på, at det ikke lenger handlet om forvaltning, men om gambling. Gambler vi med den jorden vi er gitt, og som vi skal gi videre til våre barn?
Vår natur er vakker og sterk, men den er også sårbar. Jeg minnes historien om mannen som sto ved rekka på en båt og hadde mistet klokken sin i vannet. ”Er du ikke lei deg?” spurte en forbipasserende på dekk. ”Du har jo mistet klokken din i vannet?” Hvorpå mannen svarte: ”Nei da, det gjør da ingenting. Den var jo vanntett!”
Mye av vårt naturlige miljø kan kanskje virke både stabilt og vanntett. Men som med en klokke på havets bunn, eller en dyrerase som er utryddet, så handler det om noe verdifullt ting som kan gå tapt. Det må vi aldri glemme.
En god forvalter setter sin stolthet i god forvaltning. La oss derfor oppmuntre hverandre – og også bruke vår tro som inspirasjon til – å være gode, oppfinnsomme og ydmyke forvaltere av den jorden vi bor på. Som The Beach Boys sang: Let’ Start Today! La oss starte i dag.
Henrik Syse
Musikk Don’t go near the water Beach Boys