Lukas 6, 38
Noen mennesker er veldig glade i overraskelser. Jeg tilhører ikke dem, er jeg redd. Det var en eller annen sånn som meg, som oppfant ønskelister for jul og bursdager, så vi kan ha en viss grad av kontroll. Vi liker ikke at telefonen ringer eller at noen banker på døren utenfor programmet. Vi kunne ikke bodd på steder hvor folk bare buser inn hos hverandre. Ingen ting er bedre enn å gjemme seg vekk i en stor by med hemmelig nummer og postkasser som er umulige å finne.
Alle har vel en gang drømt om å være usynlig. Ha en usynlighetskappe og bare kunne smyge seg rundt uten å bli snakket til. Smuglytte på det de andre sier, betrakte - være den hemmelige spionen. Paradokset er bare at de ungene som går rundt med den påståtte usynlighetskappen, er dem som er lettest å legge merke til. Jo mer usynlig du vil være, desto mer blir du på en måte lagt merke til.
Jeg kom inn på en salmekveld under Olavsfestdagene i Trondheim i sommer. Jeg skulle i grunnen bare se hva det var for noe, og var på forhånd overbevist om at det ikke var noe for meg, dette var for de andre, liksom, og så kom jeg naturligvis litt for sent, det hele var i gang og hver eneste stol var opptatt - flere tusen mennesker i allsang og med Bjarne Brøndboe der oppe som synger "Der rosor aldrig dør" og man står der usynlig og alene utpå plassen og tenker at så har man sett dette også, og er i ferd med å snu, da en godt voksen dame, altså på min alder, vinker og kommer mot meg med en ledig stol, smiler som om vi er gamle kjente. Og lar meg få sitte litt sånn litt i utkanten av det hele. På trygg avstand, men allikevel innafor.
Det tar på å være usynlig. Det lille barnet med usynlighetskappen som sirkler rundt og innimellom i barneselskapene eller voksenfestene trenger en time out. Plutselig var jeg den ungen, som ble oppdaget av en voksen som kom med et glass rød saft og et stykke kake. Både hun og jeg visste at kappen var på liksom, men vi sa ingen ting.
Den som gir, vil alltid få rikelig tilbake igjen. Det står i Bibelen, vet jeg. Lukas. Men jeg stod jo bare der og var småsur, ga ikke noe, allikevel fikk jeg, så det er jo ikke sikkert at det er så enkelt. På den annen side ble jeg kanskje litt snillere etterpå, hvem vet? Altså: Den som får, kan få lyst til å gi, kanskje - jeg vet ikke hva Lukas ville tenkt om det, men det betyr jo ikke at man ikke skal gjør så godt man kan, huske å være litt grei mot noen, sånn på daglig basis.
Arne Berggren
forfatter, dramatiker og musiker
Musikk: Bjørn Eidsvåg – "Som et barn"
