Og når du kommer på jobben, ligger det kanskje en blomst på plassen din med hilsen fra sjefen som skriver at hun virkelig er glad du er her. Men det kan godt hende det ikke skjer også. Det kan faktisk veldig godt hende det ikke skjer i dag, og ikke i morgen heller. Det er nok et stykke til at de fleste av oss opplever for mye av sånt. Og skulle det skje, at det blir for mye, lar det seg nok gjøre å få en slutt på det meste av det.
Da Gud skapte mennesket, fortelles det med dyp symbolikk hvordan han formet mennesket av jorden, Adam av Adamah. Så kysset Gud mennesket, blåste inn sin livspust i det, og sånn ble mennesket til, som en levende sjel. Pusten i oss er skaperens pust. Med den fortellingen om meg selv, hender det av og til at jeg holder pusten. For da merker jeg det innenfra, en som nettopp sier: «Det er godt at du er til». Pusten finner seg ikke i å bli holdt tilbake, den vil ikke stoppe, -den vil være meg. Den vil at jeg skal leve, og den presser på innenfra.
Så er det altså en som gjør det i dag, forteller at det er godt at du er til. Og tanken på at denne pusten kommer fra et sted, fra en skaper og Gud, -det gjør at en troende kan være troende til å hevde at den forteller en historie. Om der den kommer fra og hører til, om Gud som har skapt oss og latt oss bære noe av det guddommelige. Om kjærligheten vi er omgitt med. Men også om de trange kårene pusten og livet til tider får hos Adam og Eva. Om dårlige valg jeg har gjort og gale prioriteringer. Der svovelpredikanter ikke klarer å skape et fnugg av endringsvilje i meg, der klarer pusten å inspirere. Men den roper ikke like høyt som predikanten. Den må lyttes til.
Profeten Elia kunne ofte være en høyrøstet predikant. Og han hadde så inderlig lyst til å møte Gud. Og Gud ba ham vente på fjellet og se, forteller han, Gud kom. Foran ham fôr en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Gud var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Gud var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Gud var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. Da Elia hørte den, drog han kappen for ansiktet, og gikk Gud i møte.
Den stille susingen. Den skjøre stillheten. Der kjente han Guds pust. Jeg liker den fortellingen. Skaperen av det naturlige, gjemmer seg ikke unna i det ekstraordinære, men er der i stillheten under alt, i hvert åndedrag. Så holder jeg pusten og til, for riktig å kjenne at det presser på, ja; at Gud presser på og sier: «Jeg vil deg. Det er godt at du er til».
Min vind, pusten i meg, forteller at jeg er villet og elsket av Gud. Jeg stoler på den, og vil lytte til den. Og så, en dag, når pusten skal reise av sted, da vil jeg bli med dit den kommer fra.
Nils Terje Andersen
Musikk: Anne Grete Preus - «Din vind»