Hopp til innhold

Morgenandakten onsdag 5. februar

Å ta i mot velsignelsen

Ole Thomas Biente Reiten
Foto: Øivind Haugen

Har du noen gang hatt lyst til å bli sittende når noen ber deg om å reise deg? I dag vil jeg fortelle deg om en gang jeg nektet å leke presten befaler.

Men først må jeg fortelle om velsignelsen. Velsignelsen er en påminnelse om at Gud er med oss og ser med godhet på oss. I løpet av min tid som prest har jeg lyst velsignelsen over utallige unge og gamle, nydøpte, nygifte og sørgende. Det er noe av det fineste jeg gjør.

For ikke så altfor lenge siden var jeg en uke på Modum bad for å være alene med meg selv og Gud.

Dagene på Modum var ganske løst ordnet, og jeg hadde stor frihet til å legge opp dagene mine selv. Noe av det som var fast var tidebønnene. Morgenbønn, middagsbønn og kveldsbønn. På slike opphold er frihet et viktig begrep. Ingen skal måtte kjenne at de gå på disse bønnene. Men erfaringene mine fra lignende opphold hadde sagt meg at det var lurt å forsøke å være med på tidebønnene, de holdt meg liksom fast i en form for dagsrytme. For man kan bli ganske sliten av å gå i sine egne tanker hele dagen.

En dag midt i oppholdet, hadde vi morgenbønn. Vi hadde kommet til avslutningen på bønnestunden, til velsignelsen. Presten sa – “ta imot velsignelsen“, samtidig som hun gjorde disse håndbevegelsene som viser at alle skal reise seg.

Da kjente jeg det. Det var som om hver en muskel i kroppen min gjorde motstand. Jeg hadde ikke lyst til å reise meg. Men, jeg reiste meg, og tok motvillig imot velsignelsen.

En del av opplegget denne uken var at jeg fikk tilbud om samtaler med en sjelesørger. Senere på dagen var det tid for samtale med sjelesørgeren min. Jeg fortalte henne om opplevelsen min. At jeg mest hadde lyst til å ikke reise meg. Hun sa, - du kan jo prøve å bli sittende i morgen.

Og slik ble det: Under morgenbønnen dagen etter sa hun, - ta imot velsignelsen, og gjorde håndbevegelsene. Og jeg ble sittende, og det var så utrolig deilig.

Hva var dette for noe? Hvorfor gjorde jeg dette? Hva var det stillheten hadde gjort med meg?

To ting. Jeg ble klar over at jeg var lei av å måtte gjøre ting. Jeg var så lei av at det alltid skulle være jeg som måtte gjøre noe. Til og med en velsignelse må jeg reise meg for å ta imot.

Det andre var kanskje enda viktigere. Jeg fant ut at jeg er en prest som sliter med å ta imot velsignelsen. Jeg tror ikke at jeg er alene. Jeg tror kirkebenkene er fulle av mennesker som reiser seg motvillig. Noen er nok lei av å leke presten befaler, men jeg tror også mange er som meg og blir litt brydd når de skal ta imot gode ord fra Gud.

De aller fleste av oss er så vant til at vi er nødt til å gjøre noe for å få noe tilbake. Helt fra vi er små lærer vi det. Jeg gir, jeg får tilbake. Jeg gjør noe, du gjør noe tilbake. Hvorfor skulle ikke samme reglene gjelde hos Gud?

Velsignelsen er en påminnelse om at Gud er med oss og ser med godhet på oss. I løpet av min tid som prest har jeg lyst velsignelsen over utallige unge og gamle, nydøpte, nygifte og sørgende. Det er noe av det fineste jeg gjør.

Bli sittende og ta imot velsignelsen.

Ole Thomas Bientie Reiten

sokneprest i Bjugn menighet

Musikk:

Skog