Paulus brev til Romerne 5, 2
Jeg har vokst opp med foreldre som gikk endel i kirka.
Og da gikk jeg også endel i kirka.
Heldigvis for meg hadde også min bestevenn Halvard sånne foreldre som gikk en del i kirka.
Derfor hadde vi hverandre.
Og vi satt helt bakerst på galleriet og spilte kort og koste oss med grønn Dent og hadde det fint.
Jeg syntes noe av det beste med å sitte der var å komme så nær orgelet.
Kjenne bassen i magen og høre at de lyse pipene spilte helt inn på innsiden av meg.
Vi lærte salmene godt og fikk med oss mange prekener.
Vi kunne merke at det nærmet seg jul når organisten dro i gang “Nå vandrer fra hver en verdenskrok”.
Presten hos oss var nok ekstra glad i den, for den begynte de med tidlig.
Og jeg hadde store problemer med den, egentlig.
Fin melodi, men den teksten.
Halvard og jeg hadde erfaringer fra en liknende seanse friskt i minne.
En av gutta i klassen hadde akkurat blitt storebror og vi tenkte å overraske dem.
Det viste seg at det syntes også resten av klassen at var en fin ide.
Det var sånn slapsete vinter.
Jeg tror nok de hadde vært hjemme fra sykehuset i omtrent en halvannen times tid da hele 3.klasse gikk husvarme rett inn og stilte oss i stua og ropte “overraskelse”.
Vi forsto iløpet av veldig få strakser at dette ikke var like velkomment hos alle i familien.
Faren som løp stresset og trøtt rundt i underbuksa og en hylende baby og en omtåket og ganske grinete mamma med begge puppene ute og ammepumpa stående på bordet.
Og kompisen vår som så skrekkslagen ut.
Det ble både anspent og litt høylytt. Og vi gikk hjem. Og lærte et og annet om bleier, bek og kolikk.
Og den teksten. Den handlet jo om akkurat det.
Og den ble verre og verre for hver gang jeg hørte den.
“Nå vandrer fra hver en verdenskrok, til krybben hen”
Alle på vei inn dit, og de har jo knapt rukket å legge Jesus fra seg i krybben.
Og ikke bare de ansvarlige voksne på besøk, men “barna går foran glade i flokk”, sang vi.
I forveien liksom, uten tilsyn.
Det var jo akkurat det Halvard og jeg hadde brent oss på.
Og ikke nok med det, men etter alle disse menneskene så kommer det flere.
“Og skjelvende gamle tar sin stokk, til Betlehem”
Og dette var jo en liten stall og helt sikkert ikke tilrettelagt for rullatorer og krykker og alt mulig som følger med gamle folk. Nivåforskjeller og rabalder. Ingenting å holde seg i. Trangt. Mye lyd. Kaos.
Stakkars Josef, han bodde jo ikke der en gang. Sikkert ikke kjent, vet ikke hvor ting er hen når han trenger dem. Så flaut!
Jeg tenkte mye på det her. Og jeg ble så lei meg på den lille familien sine vegne.
Dette bildet og den frustrasjonen har jeg hatt med meg inn i voksenlivet.
Og nå kan jeg nesten ikke tenke meg en finere tekst om julebudskapet.
For er det et rom i hele verden, som rommer nettopp hele verden;
Så er det stallen der Jesus ble født.
Og der gjør det ikke noe at ungene springer fremst og braser inn.
Eller at man har noen skavanker som gjør at det er vanskelig å komme inn.
Alle skal med. Alle skal inn..
Alle som vil se, skal få se.
Trygve Skaug
artist, låtskriver og poet
Musikk: Kvinnelige studenteres sangforeing - "Nå vandrer fra hver en verdenskrok"
