Jeg har hørt om anonyme alkoholikere i mange år. Jeg vet om noen som vært en del av dette AA fellesskapet som de kaller seg, jeg har lest litt om det, men aldri selv vært på et AA møte. Jeg er heller ingen alkoholiker.
For en stund siden ble jeg allikevel invitert med på et AA møte i Drammen. En god venn av meg som har drukket tett i mange år, kom til et punkt hvor kroppen kollapset. Han ble stilt ovenfor et valg. Fortsett å drikke og du vil dø, slutt og drikk og du kan leve.
Han valgte livet, tok tak i alkoholproblemet sitt, karra seg på beina og møtte opp på sitt aller første AA-møte- denne gruppesamlingen han før hadde fnyst av og ment at ikke passet for han. Det gjorde den! Den passet min venn så godt at han ble hva jeg vil kalle "frelst". Frelst far alkoholens makt over han.
Hans forvandling gjorde meg veldig nysgjerrig, derfor inviterte han meg likegodt med til et AA møte. Dette var mitt første møte med AA og det gjorde inntrykk. Jeg fikk min plass i en ring av fellesskap, et fellesskap som besto av kvinner og menn i alle aldre og fra alle samfunnslag. Det betyr ingen ting hvem du er eller hvor du kommer fra, alle setter seg til bords i ringen med samme ståsted: et menneske som strever i sitt forhold til alkohol.
Ordet går på rundgang, alle presenter seg med navn og diagnose "alkoholiker", og hver enkelt deler det de vil med fellesskapet, alternativt lar ordet gå videre til nestemann i ringen.
Det som ble delt denne kvelden gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg har sjelden opplevd så ærlige vitnesbyrd om livet og livets utfordringer. Et Anonyme Alkoholiker møte er det stikk motsatte av hva sosiale medier formidler. På Facebook fremstilles livet som en fasade, slik vi later som, eller skulle ønske at livene var. På AA møtet ble livene fremstilt slik de egentlig er. Vi snakket om livet bak fasaden. For et fantastisk fellesskap! For en livsviktig verdi!
Jeg gikk fra mitt første AA møte og kjente på en sorg blandet med misunnelse. Fordi jeg trenger også et slikt fellesskap, selv om jeg ikke er alkoholiker. AA praktiserer en av de største verdiene kirken hadde men har forkastet: skriftestolen. Et sted hvor du kan komme som et menneske, ikke med navn og tittler, men kun et menneske bærende på sin synd, skyld og sine utfordringer.
Der ved skriftestolen kan du åpne deg, tømme deg, legge fram for et medmenneske alt som er vondt og tynger deg. Der kan du bli bekreftet og motta syndenes forlatelse. Jeg har aldri forsøkt noen skriftestol, har bare sett det som turist på kirkebesøk i europeiske byer. Men jeg er overbevist om at det ville fungere, at det ville reise folk opp fremfor å trykke dem ned. Like overbevist som jeg er over at et AA møte gir styrke, liv og håp til de som deltar på det.
Hvor mange steder i bibelen står det ikke at vi kan komme til Gud med alle våre bekymringer og vanskeligheter og legg dem over på Han. Han tar i mot vår synd og skyld og kaster dem bak ryggen sin så vi aldri behøver å se dem igjen. Synd - er definisjonen på alt som gikk galt, alt som ikke ble som det skulle eller burde.
Vi trenger flere rom, fellesskap, skriftestoler, hvor vi praktisk kan håndtere denne synden. Jeg tror nemlig vi er mange som bærer ganske tungt.
Jan Erik Larssen
Musikk: Lisa Nilsson – "I den stora sorgens famn"
