NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 4. mars

Kraften til å klare det uoverkommelige

Siv Limstrand
Foto: Cathrine Dillner Hagen

Hun satte øya i meg, de var klare. Sist vi møttes var hun ganske så sliten. Nå var hun ferdig med avrusing. Så lyst på det. Hadde en plan for hvordan dagene nå skulle se ut. Visste hva hun måtte gjennom, hadde gjort det før.

Hun hadde klart å være nykter i flere år tidligere. Før det skjedde noe som gjorde at alt røyk. Men nå skulle det går bra. Hun hadde klare mål: et nytt sted å bo, der det ikke var andre som rusa seg, og så – det viktigste: å gjenopprette tillitt slik at hun kunne ha mer kontakt med ungene, og etter hvert få sønnen tilbake.

Hun kikka opp på kirketårnet bak meg – nikka inn mot den åpne døra, og sa: du veit, jeg hadde ikke klart meg uten Jesus. Jeg hadde ikke klart meg om jeg ikke har kunnet be. Jeg ber om hjelp, ber om styrke, ber hver dag. Jeg ber og ber. Jeg hadde ikke klart meg uten Jesus. Uten trua. Den gir meg sjølrespekt.

Jeg visste jo at hun trudde. Mange i rusmiljøet gjør det. Og snakker om det. Ofte på mye åpnere vis enn mange andre. Trua på Gud er som et anker, når alt anna flyter. Noe som holder fast. Et punkt det går an å komme tilbake til. Et sted hvor det ikke er forstillelse eller kamp. Et sted der uroen kan legges av, eller bekjennes, eller avmakta, eller alt som drar og rykker.

Men kanskje aller viktigst: Gud gjør ikke forskjell på folk, foran Guds ansikt er vi like. Vi blir lytta til med det samme åpne Gudshjertet, favna av de samme utstrakte armene.

Vi stod uttafor kirka og kunne nesten se de utstrakte armene over alteret i Vår Frue gjennom dørene. De favner lystenningsstedet der det brenner lys gjennom dagen. Folk har knelt og tent lys for sine håp, drømmer, lengsler, for mennesker de bryr seg om, for ei bønn de vil be, for den verden vi lever i og deler.

Og jeg tenkte at sannelig – her står jeg og hører ekkoet av det Jesus svarte djevelen da han ble ført ut i ødemarka for å bli frista, slik det står beskrevet i evangeliet etter Matteus.

Jesus hadde fasta i førti dager, var til sist blitt sulten, men avslo tilbudet om at steinene skulle bli til brød med følgende svar: «Det står skrevet: mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Kvinna som stod foran meg, sa akkurat dette med sine ord: Jeg hadde ikke klart meg uten trua. Ikke uten Gud. Ikke uten Jesus. Den gir meg sjølrespekt. Den gir meg styrke til å klare dagen.

Nei, mennesket lever ikke av brød alene. Men av hvert ord som kommer ut av Guds munn. Og disse orda er gjør ikke forskjell på oss. De øses ut, til å holde liv og tru og mot oppe. For vandringa er lang. Det gjelder å holde fast.

Siv S. Limstrand

Musikk: Rikard Wolff - "Tryggare kan ingen vara"