For lenge siden – da jeg var ung – var det en kamerat som sa til meg: "Du sier at du tror på Gud, men det er bare fordi du er redd for å dø." I ettertid har jeg tenkt at jeg kunne ha svart med å spørre tilbake:
Enn du da, er ikke du redd for å dø?
Jo, måtte han ha svart
Og du tror ikke på Gud?
Nei.
Så hvorfor tror jeg på Gud da?
Men jeg fikk ikke sagt det den gangen. I stedet gikk jeg hjem til meg selv tenkte på det han hadde sagt. Enn om han hadde rett? Det var bare en måte å finne ut det på – jeg måtte øve meg på å forstå at livet slutter når vi dør – jeg måtte mane det fram og kjenne på det – og akseptere det.
Og til slutt mente jeg at jeg klarte det: Jeg tenkte: Dersom livet slutter når jeg dør, så er det greit. Men om det virkelig ikke skulle finnes en tilværelse etter døden, så vil jeg likevel tro på Gud.
Min tro handler ikke om det som eventuelt kommer etter – for det vet jeg så lite om. Min tro handler om det livet jeg lever nå. Da jeg var ung, var jeg redd for å dø.
Nå – etter at jeg har blitt eldre – synes jeg evig liv virker mindre forlokkende. Evig – det er så lenge! Og hvordan skal den tilværelsen se ut? Alt som skjer strekker seg ut i tid. Alt som skjer skaper tid. Og hvis tida ikke finnes – kan det da skje noe i det hele tatt?
Mange mennesker tror på Gud, fordi de håper på et liv etter døden. Jeg tror, fordi Gud finnes i språket mitt. Alle språk gir uttrykk for en virkelighetsoppfatning, en filosofi, en religion. Sånn er det for deg også – selv om du kanskje ikke tenke på det. Språket vårt gir uttrykk for det som finnes og det som ikke finnes. Og i språket mitt fins Gud. Sånn er det bare.
Noen mennesker sier at de ikke klarer å tro på Gud. For meg er det motsatt: Jeg klarer ikke å la være å tro. Det har alltid vært min virkelighetsforståelse. Mitt morsmål.
Tidligere var det mange som delte det samme, selvfølgelige morsmålet. I dag er det annerledes. Vi lever i ei tid med babels forvirring, der vi ikke forstår hverandre. For noen er mitt morsmål så fremmed at de ikke har mulighet til å forstå det i det hele tatt.
Men for meg er det fylt av mening.
Petter Fiskum Myhr
Musikk: The be good Tanyas – "What are they doing in heaven today"
