Morgenandakten onsdag 4. desember

Å vinne hjemstedet tilbake

Petter Normann Dille
Foto: Jørgen Nordby

Det er tidlig vinter i 2003. Jeg er 18 år, og går siste semester på videregående. En lørdagskveld er jeg ute på byen hjemme i Namsos. Det er bare noen uker siden jeg har kommet ut av skapet og fortalt de jeg kjenner at jeg er homo. Jeg og ei venninne stopper utenfor et gatekjøkken som ligger på hjørnet ved gågata.

Gatekjøkkenet har en luke i veggen. Venninna mi bestiller en burger, mens jeg står ved siden av og venter. Da kommer en bil kjørende opp bak oss, og stopper ved fortauet, rett ved der vi står.

De som sitter i bilen begynner å snakke høyt med hverandre om meg, og gjør det klart både med ord og lyder at de syntes jeg er ganske så forferdelig. Vi kjenner dem igjen – dette er folk som pleier å kjøre rundt i området og banke folk de mener fortjener det. De har det de trengte av våpen i baksetet. De tuller ikke.

Men venninna mi og jeg blir stående på fortauet, vi venter jo på at maten skal bli ferdig. Etter noen minutter - som føles som en liten evighet - får hun endelig burgeren, og sier til meg «vi bare går herfra. Drit i dem.» Ok, tenker jeg. Men vi går ganske fort rundt hjørnet, og begynner deretter å løpe for å komme oss et stykke unna. Det gikk jo bra, tenkte jeg.

Årene går, og jeg flytter til Trondheim, og senere til Oslo. Jeg er mindre og mindre i Namsos, selv om jeg ofte tilbringer ferier hjemme på gården, på øya der jeg vokste opp. I flere perioder er jeg også prestevikar i Namdalen, og etter hvert så kjenner jeg jo at det er jo her jeg hører til, jeg kommer jo herfra.

I høst arrangerte vi tidenes første NamdalsPride over flere dager med fest, moro, foredrag og skolebesøk. Da paraden skulle gå av stabelen gjennom Namsos gater hadde vi liten peiling på hvor mange som kom til å møte opp. 150? 500? 1000? Jeg og de andre arrangørene gikk fremst med vårt banner, og i det vi kommer til hjørnet hvor det gamle gatekjøkkenet lå, snur jeg meg og ser bakover i paraden.

Gata vi går i er ganske lang, men jeg ser ikke enden på opptoget. I det øyeblikket forsto jeg at vi måtte være over tusen mennesker som gikk i gatene. Vi feiret, der jeg tidligere ble jaget.

Noe skjedde med meg i det øyeblikket. Festen tok over for angsten.

Jeg får nok aldri et unnskyld fra de som var kjipe den gang tilbake i 2003. Men det jeg har fått, er en opplevelse av å ha tatt gatene i byen tilbake, og det med en hale på det som viste seg å være rundt 2000 mennesker. Så i år gleder jeg meg litt ekstra til å komme hjem til jul.

Petter Normann Dille

prest i Ullern menighet

Musikk: Maria Mena - «Home for Christmas»