Jeg leste nettopp et intervju med en dansk psykiater som jobber i København. Han ble spurt om hvilket tema som oftest dukker opp i samtalene med klientene. Han var ikke i tvil. ”Det handler om å forsone seg med virkeligheten slik den faktisk er.” Og Jørgen føyde til: ”Stadig flere er opptatt av identitet og selvbilde i en kultur som er mest opptatt av ”image building” – det å bygge opp et vakkert ytre bilde på Facebook eller andre sosiale medier. Det handler om det mest krevende og viktigste av alt: å forsone seg med livet slik det er, og ikke slik vi skulle ønske det var! Og tørre å vedstå seg det.”
Dette kan jeg kjenne igjen fra mitt eget liv. Jeg blir stadig minnet på om hva som kunne ha vært, og da kjenner jeg på sorg og savn. Men jeg må stadig gjenta for meg selv og mine nærmeste at slik ble livet for oss, og det må vi godta.
Snart er det tid for selvangivelse. Det er blitt mer lettvint nå, for selvangivelsen er ferdig utfylt. Men det lønner seg å gå gjennom tallene for å se om det stemmer. Når vi snart skal gå i gang med den årlige gjennomgangen av økonomien vår, skulle vi kanskje også bruke litt tid på vår åndelige selvangivelse. Hvordan ser det regnskapet ut?
Paulus skriver: ”Vi skal alle fram for Guds domstol, for det står skrevet: ”Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal love Gud”. Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv.” Rom.14,10-12.
Jeg synes det er så bra det står at ”hver enkelt av oss skal avlegge regnskap for seg selv”. Det er ikke noe som angår andre. Det er ei sak som angår meg og Vårherre – på ære og samvittighet. Men det kan være nyttig å gjøre opp selvangivelsen i nærvær av et annet menneske. Det fikk jeg oppleve her om dagen ved ei sykeseng i Bodø.
Odd Eidner
Musikk Som en storm Ole Paus