En historie i Bibelen synes jeg er vanskelig. Veldig vanskelig.
Den handler om de to søstrene Marta og Maria, og broren deres, Lasarus. Søsknene er gode venner av Jesus, derfor sender søstrene bud på ham, når Lasarus blir alvorlig syk. Men Jesus kommer for sent, Lasarus dør før han når frem.
Jeg tenker på alle gangene dette har skjedd. At redningen kom for sent. Det er noe av det verste et menneske kan oppleve, at den man elsker ikke ble reddet.
Men tilbake til fortellingen med Jesus. Marta og Maria er selvsagt i dyp sorg når Jesus endelig kommer. For sent. Jeg gjetter at de hadde gitt opp håpet og var i ferd med å ta inn over seg sannheten; at broren deres var død og borte for alltid.
Men fortellingen slutter ikke der. Jesus roper inn i graven: Lasarus! Kom ut! Og Lasarus kommer ut av graven. I live.
Tilbake til vår virkelighet – tenker jeg på alle de gangene dette ikke har skjedd. Til tross for bønner, fortvilte rop, tårer, og desperate løfter – er det ikke mulig å bringe tilbake den man elsker som døde.
Det er på grunn av alle de gangene – alle de gangene som ender med døden – at jeg synes denne fortellingen er så vanskelig. For hva med alle de uskyldige og høyt elskede som har dødd så altfor tidlig? Hvor var Jesus da?
Jeg har ikke et godt svar. Like lite som jeg har et fullstendig svar på hvorfor Gud ikke griper direkte inn og stopper kreftceller og skytevåpen.
Men jeg tror at når det skjer – når Jesus valgte å gripe inn og endre død til liv – så var det for å gi en forsmak på hva som skjer når Guds rike bryter fram, og på hva som skulle skje med slutten av Jesus sitt eget liv. Lasarus’ oppstandelse peker fram mot Jesu oppstandelse. Og Jesu oppstandelse…. hva peker den fram mot? Jesu oppstandelse peker fram mot vår oppstandelse.
Marta er nok ganske fortvila når Jesus endelig kommer fram til dem: Hadde du vært her, Jesus, så var ikke broren min død! sier hun. Kanskje mer anklagende enn sørgende. Og Jesus svarer: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»
Så skal vi jo dø en dag. Men i evigheten skal vi ikke dø, da skal vi leve. Og hvordan det skal skje? Det gjenstår å se. Men jeg tror det blir noe godt. Noe som ligner på den følelsen som Marta og Maria kjente på da broren deres kom tilbake til dem i live.
Silje Kivle Andreassen
sokneprest i Holmlia menighet
Musikk: Peter, Paul and Mary – "Early in the morning"
