Morgenandakten onsdag 29. juni

Evighetens musikk

Harald Hauge
Foto: Gerd Bjørgård

Jeg er ikke spesielt lettrørt. Men det er én sak som kan få fram tårene hos meg i de mest underlige situasjoner, og det er musikk. Musikk er et fantastisk språk; det snakker til hele mennesket, til både kroppen og sjela, på en måte som ingenting annet.

De av oss som har erfaring med samspill eller med det å synge i kor vet noe om det spennende, nærmest overjordiske, som skjer i spennet mellom flere stemmer. Toner som hver for seg kan klinge nokså spinkelt blir til fulltonende akkorder når de får klinge side ved side, og spenninger og dissonanser driver det musikalske forløpet videre før de løses opp i vakre harmonier – som igjen kan strammes opp i ny spenning, videre, videre!

I min hverdag som prest arbeider jeg mye med musikk. Når kirka taler om Gud, da er det nettopp flerstemtheten og treklangene vi tyr til. Det vi kaller Gud er et fellesskap, sier vi, Fader, Sønn og Hellig Ånd, tre personer i én guddom, tre toner i en treklang, flere stemmer i fullkommen harmoni. Gud er et fellesskap, et kor hvor helheten blir noe langt, langt mer enn det enkeltstemmene kan være hver for seg.

Men alt er ikke sagt (eller sunget) med det. Gud er ikke bare tonene, Gud er spenningen mellom dem. Gud er harmoniene, det dirrende rommet mellom stemmene, nettopp dette mere som de enkelte stemmer ikke kan være hver for seg.

Slik bekjenner kirka om Gud: Gud er kjærlighet. Den bekjenner at Guds Ånd er et kjærlighetsbånd som binder Gud Fader og Sønnen Jesus Kristus sammen. Da Jesus, som levde i samklang med Guds vilje i alt han sa og gjorde, ble lagt i en grav, da kunne ikke tonen bare dø ut. Guds Ånd, den Ånd vi kjenner som selve Kjærligheten med stor forbokstav, trakk Jesus tilbake til livet hos Gud. Akkorden fortsatte å klinge – og det er en løfterik tone i det vi kan høre.

Hva er det vi hører, når vi lytter til Gud? Det er kjærligheten. Det er den dypes klangbunnen i virkeligheten, selve grunntonearten i alt som er til. Kjærligheten bringer oss inn i verden, og kjærligheten henger igjen i etterklangen når den siste tonen er sunget.

I kirka håper og tror vi at kjærligheten vil bære oss igjennom alt, og at også våre toner skal få klinge med inn i evigheten. At spenninger og dissonanser skal løses opp i nye, kraftfulle og vakre akkorder. At evigheten er musikk.

Harald Hauge

Musikk: Take 6 - "He Never Sleeps"