Hvor er egentlig Gud - når det kommer kreft, krig, korona eller krise? Når man er liten tenker man kanskje at Gud beskytter oss fra det onde. Til han ikke gjør det lenger.
Som ung leste jeg boken "Natten" av Elie Wiesel. I denne boken forteller han om da han som 15-åring, sammen med familien, ble sendt til konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. En scene som fortsatt sitter i meg handler om da 3 mennesker som var fanger i leiren, 2 voksne og et barn skulle henges - til avskrekkelse for alle de andre fangene.
Barnet var for lett til at det døde med en gang og de andre fangene ble tvunget til å gå forbi de hengte og måtte se på barnets dødskamp. En mann bak Wiesel gjentok stadig spørsmålet: «Hvor er Gud?», «Hvor er Gud?» Som mennesker alltid har spurt når verdens virkelige råttenskap har åpenbart seg for oss.
Wiesel skrev at han kjente i hele seg hvor Gud var. «Han henger der på galgen» ropte det inne i Wiesel.
Og i vanskelige dager denne våren har jeg måttet minne mitt eget hjerte på det kanskje merkelige; at kristen tro ikke i første omgang tilbyr en løsning på mysteriet om det onde i verden. I stedet tilbys vi to andre ting: Delaktighet og håp.
Først delaktighet: Det var noe nytt og unikt med tanken på en Gud som selv deltar i lidelsen. Som sørger, gråter og smaker alt det vi må møte og mer til. Derfor var Wiesel en god teolog da han i sin smerte så Gud hengende der i galgen. Hebreerbrevet i Bibelen sier:
For vi har en øversteprest (altså Jesus) som kan lide med oss i vår svakhet, en som er prøvet i alt på samme måte som vi. (Hebr 4:15)
Det var og det er noe rart med tanken på at Gud ikke bare er høy og hellig, et annet sted, men delaktig i smerten her. Men hva mer da? Er det nok?
Det andre kristen tro tilbyr i møte med det onde er håp. Påsken vi har lagt bak oss forteller den største, mest håpefulle av alle historier; døden har ikke det siste ordet, uansett hvor nådeløst den kommer til de som minst fortjener det. Og i dette finner jeg mot til å leve når dagene blir onde. Med en Gud som vet hvordan vi har det, fordi han har smakt det selv. Og med håpet om at livet til slutt vil vise seg sterkere enn døden.
Andreas Hegertun
pastor i Filadelfiakirken Oslo
Musikk: Johnny Cash – “You never walk alone”
