NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 28. september

Takk

Barbro Wiig Sulebakk
Foto: Øyvind Ganesh/Ganesh foto

Nå må du huske å takke! Jeg roper i det bildøren smeller igjen, og ser gutten løpe opp trappene med bursdagsgaven under armen. Ja, ja, ja….jeg gjør jo alltid det, roper han tilbake og fortsetter opp trappene og forsvinner inn døren til bestevennen sin uten å snu seg tilbake. Alltid…mumler jeg for meg selv, og kan lett ramse opp flere situasjoner bare de siste dagene, der akkurat det ordet kunne være på sin plass.

Tusen Takk. Så lett å glemme å si det. Kanskje har vi det for godt? Kanskje er det lett å ta ting for gitt? For de aller fleste av oss er det en selvfølge å ha nok av det som for mennesker i andre deler av verden kun er en drøm.

Et tørt og varmt sted å bo, en seng og en dyne rundt oss om natten, gratis skolegang, sko på beina, mer enn nok klær og mat på bordet hver eneste dag. Mange av oss er også så heldige at vi kan stå opp friske denne høstmorgenen, og hvis vi er syke, kan vi få den hjelpen vi trenger av dyktige leger og annet hjelpepersonell. Så heldige vi er!

I dette landet har vi også fått frihet til å velge vår vei, frihet til å forandre retning og frihet til å tro og mene det vi vil. Mange av oss er også så heldige at vi har mennesker rundt oss, familie og venner som er glad i oss, som vil oss vel, og som kan hjelpe og støtte oss når de vanskelige dagene kommer. For slike dager møter vi også, de aller fleste av oss!

Det er ikke alltid like lett, men jeg tror at dersom vi øver oss, og blir flinkere til å huske og takke for ting i livet, små og store, så blir vi også mer oppmerksomme på det vi faktisk har, og ikke så fokusert på det vi ikke har, det vi gjerne skulle ønske at vi hadde, eller det vi ikke er så fornøyd med.

Ved å bli flinkere til å takke, tror jeg rett og slett at jeg bedre kan se alle de gode tingene i livet mitt, men jeg er den første til å innrømme at dette ikke alltid er like lett.

I Bibelen kan vi lese en fortelling om Jesus som møter 10 spedalske. I våre øyne hadde de nok lite å være takknemlig for. Sykdom, fattigdom og isolasjon fra resten av samfunnet var deres liv. Utstøtt og mobbet, nok av smerte og fortvilelse. "Jesus, redd oss!" ropte de da Jesus kom gående forbi.

Og Jesus stoppet slik han alltid gjør når noen roper. Han bad dem vise seg for prestene. Alle ble friske. Alle fikk et nytt liv, en ny start. Men bare en kom tilbake for å takke.

Din tro har frelst deg, sa Jesus til mannen da han kom tilbake. Jeg må øve meg, og vil gjerne strebe etter å følge denne mannens eksempel. Det å kjenne på og fokusere på takknemlighet, tror jeg nemlig vil gjøre meg mer tilfreds og dermed livet mitt enda bedre.

Barbro Wiig Sulebakk

Musikk: Ungfila - "Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang til deg"