NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 28. juni

Santiago De Compostela

Anita Kristin Hagerup og mormor

Vi er på pilgrimsvandring, min mormor og jeg - langs veien til Santiago De Compostela. Vi går sammen med en turgruppe. Med meg på reisen har jeg et håp om at et mirakel skal skje. At jeg skal klare å legge fra meg frykten for å skrive en bok.

I sekken på vandringen har jeg med en liten stein, som symboliserer frykten for å mislykkes, og den skal jeg kaste fra meg når vi er fremme ved den Hellige Katedralen i Santiago De Compostela. Når vi endelig når byporten inn til Santiago, er vi alle lettet og glade etter mange dagers vandring til fots.

Men akkurat her, her hvor jeg kan se endemålet, spirene til den veldige katedralen, slår frykten hardt ned i meg. Det gjør vondt. Det er som jeg ser de andre pilgrimmene i sakte film, mens jeg selv sakker farten og havner akterut bak gruppa.

Negative tanker kommer til meg - sterkere enn noen gang, og styggen på ryggen får en stemme i seg selv. Du kommer aldri til å klare det. Hva smiler du for? Tror du at du er fremme? Du har lang vei igjen å gå. Det hjelper ikke å gå til Santiago, du er fremdeles for feig til å fullføre noe manus og til et forlag. Ingen kommer til å ville ha det. Det blir aldri noe av. Jeg vet hvem du er. Det blir aldri noe av deg. Bare gi opp!

Det snører seg i brystet. Og jeg sakker farten. Sier til turguiden at de får bare fortsette uten meg, at jeg kommer etter. De negative tankene fortsetter å strømme på og vonde og såre minner spilles av i hodet. Det er som jeg ser og føler alle gangene jeg har feilet, blitt avist, sviktet og mistet.

Jeg enser at det streifer glade og skravlende pilgrimmer forbi, men selv har jeg stanset opp. Hele denne reisen var bortkastet tenker jeg, jeg har feilet. Målet mitt med pilegrimsferden var å kaste fra meg frykten, men den er her, sterkere enn noen gang. Klump i halsen og kroppslig smerte er det eneste jeg kjenner, og hvor sliten jeg egentlig er.

Der er ingen håp i meg akkurat da, men jeg hvisket likevel. "Kjære Gud.. kom. Nå gir jeg snart opp." Og med ett kjente jeg en styrke vende tilbake til kroppen min. Jeg løftet hodet, ser igjen mot spirene der fremme i gamlebyen, og jeg roper, inni meg, på Gud av all mi kraft. GUD, nå må du komme, med lyset ditt, med englene dine, med Den Hellige Ånd og med din kjærlighet, og du må hjelpe meg, for nå ser jeg bare mørket. Og Han som er lyset kom til meg.

Beina mine begynner å gå raskere og jeg kjenner en kampvilje røre seg i meg. Mens den isende følelsen i brystet blir byttet ut med en varme som sprer seg til hvert del av kroppen, så klarer jeg å bestemme meg for å møte frykten min. Akkurat da vet jeg ikke hvem av oss som kommer til å vinne, men jeg sa at nå skal vi to sloss, for jeg vil bli fri. Du får ikke holde meg nedre lengre.

Jeg så for meg at jeg holdt et ildsverd i hånden, slik som engelen i edens hage har i hånden, og at Gud gikk rundt meg på alle sider og hjalp meg frem. Og at jeg jaget vekk frykten, med Guds mot som var gitt til meg. Jeg løftet hendene i været – brydde meg ikke om noen såg meg. Jeg takket og lovpriste Gud.

De vonde følelsene begynner å vike. Med raske steg tar jeg igjen mormor og resten av gruppa. Jeg sier ikke et ord til henne annet enn disse: Be med meg mormor, helt til vi er fremme ved Katedralen. Mormor tar hånden min, og vi går sammen hele veien i taushet og i bønn til målet.

Ved Katedralen i Santiago, kastet jeg den steinen som jeg har båret med meg som tegn på frykten og klemte mormor hardt. Jeg har klart det.

Johannes skriver: lyset skinner i mørket, og mørket har ikke vunnet over det. Når vi på enkelte dager møter frykten i våre liv, i en av dens mange former og skikkelser, så kan et holdepunkt for oss, det kan være Gud. Vi kan rope på lyset, vi kan prøve å spørre Gud om hjelp. For hjelp er alltid tilgjengelig for oss, fra Han som er lyset i oss og rundt oss alle.

Anita Kristin Hagerup