NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 28. februar

Bønn

Arne Berggren
Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Matteus 6, vers 28

Når jeg blir liggende under dynen ved firetiden om morgenen og uroe meg, står jeg heller opp, får meg en kaffe, setter meg ved skrivebordet og finner et ark der jeg kan samle tankene. Det hjelper å tegne noen sirkler og noen piler og skrive et par lister over hva som er det verste som kan skje, og hva man eventuelt kan gjøre for å forhindre det. Etter tre kvarter kan jeg gjerne krype tilbake under dynen og sovne igjen.

Det er ikke veldig lett å være et menneske alltid. Det kan være sykdom, pengeproblemer, konflikter - ja, det er nok å ta av. Og selv om det ikke er et helt konkret problem som plager meg, greier jeg å slite meg selv ut med bekymringer for ting som kan bli et problem, en gang inn i fremtiden. Bekymringer veier nesten alltid like tungt, uansett hvor alvorlige de er.

Noen av oss er født rastløse, det koker i hodene våre - av bekymring og uro og alle slags tanker og ideer. Mens andre er født ganske rolige, ser det ut som - de tar det litt som det kommer, liksom, det som skjer, ja det skjer.

All uroen noen av oss bærer på, skyldes at vi ikke er overbevist om at det kommer til å gå bra. Det er noen ganger som om det er jeg som må ordne opp, alt avhenger av akkurat meg. Jeg vet jo at det er tøv og at kirkegårdene er fulle av folke som trodde verden gikk av hengslene, om de bare tok et par dager fri. Derfor liker jeg å gå på kirkegårder, de fleste bekymringer blir små, når man blir påminnet om at man ender der, før eller siden - advokater, grossere og høyestrettsdommere - og forfattere.

En nonne spurte meg en gang om jeg ba. Jeg ristet på hodet og måtte innrømme at jeg vel egentlig aldri hadde forsøkt, sånn på ordentlig. Prøv da vel, sa hun, og se hva som skjer. Kanskje det ikke er noe for deg. Men du må jo prøve en gang?

Se på liljene på marken, hvordan de vokser. De arbeider ikke og spinner ikke, sa Jesus i Bergprekenen og ba oss legge merke til skjønnheten som er der i seg selv, av seg selv - skjønnhet, enkelhet - ro, i noe som er stort og altomfattende.

Dersom man tar vekk alle ordene, alt det vanskelige med å tro, så er det kanskje dette som er kjernen - at man folder hendene, eller samler tankene, tenner et lys eller bare lukker øynene - at man forsøker å skru av alt annet enn henvendelsen til noe som er større enn deg selv.

De fleste jeg har møtt som har blitt kristne i sitt voksne liv, har erfart at det faktisk skjedde noe, da de litt motvilig foldet hendene og forsøkte å be for aller første gang. Det finnes sikkert tusenvis av vitenskapsfolk som kan forklare eller bortforklare det du eventuelt opplever, og det er jo ikke sikkert at du opplever noe som helst. Men tenk om det faktisk er så enkelt, at bønn er snarveien til Gud og en indre ro. At det er der alt starter?

Arne Berggren

Forfatter, musiker og dramatiker

Musikk: Anders Jektivik – "Likevæl ei bønn"