12-åringene på fotball-laget jeg trener, bærer følelsene utenpå den grønne drakta. Jeg trenger aldri være i tvil om hvordan stemningen er på laget idet dommeren blåser av kampen. Selv om vi voksne sier det ikke er så nøye med resultatet, har gutta selv full oversikt.
Har de vunnet, er det henda i været og store smil mens de kommer løpende mot oss, eller rett mot pølsebua fordi en mamma har lovet cola etter kampen. Har de tapt, derimot, kan et par av spillerne bli så sinna at de er på vei hjem direkte fra banen, og glemmer både jakka, drikkeflasken, og pappaen som står igjen på sidelinjen. Andre vil krangle med dommeren, eller setter seg rett ned på banen, tomme i blikket. Så er det heldigvis også de som klarer å tøyse det vekk. Som knapt kunne brydd seg mindre om hva resultatet ble.
Men uansett følelser, finnes det en regel i barnefotballen som er helt nydelig: Det er faktisk obligatorisk å si takk for kampen til dommeren og alle på motstanderlaget! Er ikke det en fin regel? Og det skal gjøres med stil. De på vei til pølsebua blir kalt tilbake, og begge lag må stille opp i hver sin lange rekke. Så løfter de hånda til en «high five», og går forbi hverandre mens de sier «takk for kampen», eller «bra kamp», til alle på det andre laget.
Dette lille ritualet handler om å ta fugleperspektivet etter en oppildna kamp. Minne seg på at hadde det ikke vært for motstanderne, hadde det aldri blitt noe kamp, så selvfølgelig er et takk på sin plass! Og så har kanskje noen slengt litt med leppa underveis i kampen, eller dytta litt for hardt i en duell. Men har vi takka for kampen, har vi gjort opp med hverandre. Kampen er over. Nå er vi venner.
Takk Gud under alle forhold, står det i Bibelen. Under alle forhold? Det er en heftig utfordring. Noen ganger kan vi bli taklet så stygt i livet at en takk til Gud er fullstendig malplassert.
Men ofte opplever jeg at det å si «takk for kampen Gud», eller; «takk for en ny morgen, takk for dagen i går, takk for mat og for at hjertet slår»; er en liten hjelp til å få øynene opp for det som er fint rundt meg. Særlig de dagene jeg har lettest for å irritere meg over hverdagens urettferdige dommeravgjørelser, mine egne feilpasninger, eller bekymringer for neste kamp.
Begrensningene det siste året har minnet ungene om at det ikke er noe selvfølge å få lov til å spille kamp mot andre lag. Derfor tror jeg takkeritualet blir ekstra fint når barnekampene starter opp igjen. Så skal jeg prøve selv og, å løfte blikket, og se meg rundt etter noe å takke Gud for, enten denne onsdagen føles som et tap eller en seier!
Bibeltekst: 1.Tess 5, 12-18
Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere, de som er deres foresatte i Herren, og som rettleder dere. Dere skal vise dem den største kjærlighet og respekt på grunn av den gjerningen de gjør. Lev i fred med hverandre!
Vi oppfordrer dere, søsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.
Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold!
For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.
Tor Magne Nesvik
prost i Ytre Stavanger
Musikk: Sol Hello «Duett»
