Morgenandakten onsdag 27. mai

Barmhjertighetens supermann

Tor Magne Nesvik
Foto: Andreas Borge Håmsø

Få personer har fått høyere status for sin godhjertethet i historien, enn en mann som aldri fantes. Jeg tenker på Den barmhjertige samaritan fra lignelsen Jesus fortalte.

Men vet du hvor lite den barmhjertige samaritanen egentlig gjorde? Han reiste ikke akkurat for Leger uten grenser et år, han åpna ikke hjemmet sitt for flyktningebarn. Han bygde verken sykehus eller et senter for hjemløse. Nei, han gjorde bare litt førstehjelp mot en fremmed, hjalp han bort til nærmeste hotell, og betalte for ham. Flott, for all del. Og i

Bibelen har lignelsen flere aspekter. Det er ikke det. Men altså: Det tok samaritanen neppe mer enn en time eller to. Kanskje ble han forsinka hjem til middag. Kanskje måtte han slenge kjortelen til vask? Men mer var det vel heller ikke? Misforstå meg rett; men har ikke denne barmhjertige samaritan fått vel mye skryt, litt vel stor plass i verdenshistorien, for en veldig liten bragd?

Hva er en god gjerning som virkelig monner? Hvor mye skal det til for at jeg synes jeg har gjort en innsats? Jeg har gått litt og tenkt på det i denne tiden der vi utfordres til å være ekstra barmhjertige og ta godt vare på hverandre.

Og plutselig kom jeg på at jeg jo faktisk har svaret. Jeg vet godt hva omsorg og hjelp betyr, og hvor mye som skal til, for jeg har jo kjent det på kroppen.To ganger har jeg gjennomlevd livskriser. Da jeg var 15 ble jeg alvorlig syk og svevde mellom liv og død. Og for ikke så mange år siden var det en av mine nærmeste sin tur.

Begge gangene endte det godt. Og begge episodene har jeg sett tilbake på med enorm takknemlighet, helt overvelda av all omsorgen jeg ble overøst med. For jeg opplevde å bli båret på andres hender. Et finmasket omsorgsnett som flettet seg skånsomt rundt meg og mine.

Jeg har ofte tenkt hvor fantastisk dette var. Men det er først - at det har gått opp for meg hva alle disse heltene i livet mitt faktisk gjorde. Jo, bortsett fra de aller nærmeste så klart, så gjorde disse gode folka…nesten ingenting! :)

Jeg måtte smile da jeg oppdaget det. Men det jeg husker som en ekstrem omsorg, var i realiteten korte sms’er, telefonsamtaler eller prater på butikken. Ja, jeg husker mange av disse meldingene og telefonene så godt, at jeg kan si hvor jeg var når de kom og hva de handlet om. Så mye betydde de.

Som kortet jeg fant i postkassen fra en klassekompis en dag for 27 år siden, og som overvelda meg så sterkt, og fortsatt gjør meg rørt når jeg tar det frem igjen. Men faktisk ikke inneholdt annet enn ordene: Til Tor Magne: Bli fort frisk!

Poenget er ikke å snakke ned mine hverdagshelter, men det motsatte. Folkens, så lite, så lite, skal det til noen ganger for at summen av omsorg oppleves enorm.

Det er klart det ikke løser verdensproblemene alene, det må sterkere krutt til enn vanlige barmhjertige samaritaner, men ta nå i hvert fall den telefonen, send det lille kortet, den enkle meldingen! Noen ganger er det så lite som skal til!

Kanskje dette forklare hvorfor en barmhjertig samaritan på rett sted til rett tid med et par timer å avse, har fått plass der oppe med omsorgens superhelter.

Tor Magne Nesvik

prost

Musikk: Ola Bremnes - «Engel på bussen»