Etter å ha studert bildene på skjermen nøye snur legen seg mot meg, skyver lesebrillene opp i pannen, ser på meg med et alvorlig blikk og sier: "Dette ser ikke helt greit ut nei, den kreftsvulsten vi har funnet har nok vært der en stund. Og vi må operere deg og fjerne den så fort som mulig."
Og min verden raser sammen på under 10 sekunder.
Skulle jeg dø nå? Hva sier jeg til familien? Hvordan i all verden skal jeg takle dette?
Noen timer tidligere satt jeg i køen på venterommet. Hadde nok gruet meg litt, men tenkte at det kunne ikke være så alvorlig og at det kom til å gå bra. Tilfeldigvis satt en bekjent av meg i samme køen og skulle på samme undersøkelse. Så viste det seg at vi fikk samme ekle beskjeden og ble beordret den samme behandlingen.
Jeg spør legen: "Hva skjer nå da, og hva kan jeg gjøre?" Svaret var omtrent som dette: "Jeg synes du skal la oss fagfolk ta oss av det medisinske. Det du kan gjøre er å fjerne mest mulig av stressfaktorer for deg selv, og at du prøver å gjøre positive ting mens du venter på operasjonen."
Lettere sagt enn gjort. Jeg var i mitt yrke vant med å håndtere andres kriser. Vant med å takle mennesker som har fått dårlige beskjeder. Jeg var den sterke hjelperen. Og nå var alt snudd på hodet og jeg kjente meg fullstendig maktesløs. Et rollebytte i løpet av sekunder som satte meg helt ut.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å følge legens råd, og det var tid for å stille det sentrale spørsmålet til meg selv: Hva skal til? Hva vil jeg ha mer av i dagene mine, og hva må jeg rydde vekk? Hvordan skal jeg lage gode dager for meg selv? Hva stresser meg, og hvordan reduserer jeg det? Og hvilke mennesker ønsker jeg å ha kontakt med?
Jeg lagde meg en liste og prøvde å fylle dagene med positive gjøremål og gode samtaler med folk som stod meg nær. Reiste en tur til varmere strøk og levde gode dager der. Jeg valgte å ikke google alt om kreftformer, spredningsfare og dødelighet. Jeg tror det hjalp meg.
Operasjon og behandling gikk sin gang. Og med meg gikk det bra. Min venn på venterommet måtte vi litt senere ta farvel med. Kontroller har i ettertid vist at de klarte å ta knekken på sykdommen min. Men jeg satt igjen med en kraftig påminnelse om hvor fort roller kan byttes, og hvor viktig folkene rundt meg er når jeg trenger det.
Livet er i sannhet en skjør gave, det handler om å ta vare på dagene og gripe mulighetene mens vi har de.
Thor Brekkeflat
Musikk: Helen Sjöholm - "Gabriellas sång"
