Det var en av disse ekstra varme sommerkveldene. Jeg ankom hjembygda, og dro for å ha meg et ensomt kveldsbad i elva. Jeg parkerte, gikk gjennom en skog ned til elvebredden. Og mellom furutrær skogens fred, så kom jeg i fristelse for å nakenbade. Jeg svømte et stykke ut, og la meg til å flyte fritt og drømmende under himmelen. Med ett - ser jeg Evjetun bibelcamping flyte forbi.
Jeg har blitt ført med strømmen nedover elva. Og der er bibelmøtetelt på campingen og det er flust av campingvogner med fortelt og folk som griller. Strømmen er så sterk at jeg må sikte inn mot bibelcampingen og gå-krype-svømme oppover langs bredden til jeg endelig finner bilnøkler og klær.
Skrekkslagen suser jeg nedover riksvei 39, mens jeg forestiller meg alle taggene som kan komme til å oppstå på Instagram, #bibelstripp med bilde av meg i flauest tenkelig positur. I tillegg ser jeg for meg Guds strenge blikk, og jeg får følelsen av å ha gjort noe skrekkelig galt. Driver og nakenbader! For kristenhetens åsyn.
Også, verst av alt, ser jeg for meg Guds strenge blikk, som fra talerstolen i møteteltet, og den Gud jeg ser for meg er en kombinasjon av autoritetspersoner som jeg var litt redd for i barndommen. En rektor her og en svovelpredikan der. Og jeg ser for meg at de vifter med pekefingeren og sier FY!
Men så skyver jeg dem til side, og jeg tenker på den verdensvante Bibelens Gud, og han har sett alt før. Det er jo faktisk snakk om en gud som viste seg for verden i Jesus, og Jesus var en ganske uhøytidelig type, født i en stall og greier; en som vandret rundt med de andre ikke ville ha noe med å gjøre – de utstøtte og skamfulle.
Skulle denne Gud være en å skamme seg for av noe så teit som å nakenbade? Jeg kom fram til at Gud etter all sannsynlighet ikke en sånn sneversynt type som sitter i skyene og fnyser og kaster svovel.
Gudsbildet mitt er blitt påvirket av autoriteter. Eller – jeg har latt andre mennesker bli min egen dommer. Enten det er streng lærer, en nådeløs trener, eller om det er følgere på Instagram som jeg så vidt har møtt, men så ser det faktisk så ekstreeemt mye verre ut – inne i mitt eget hode. Og denne skjebnesvangre kvelden tok dommerne form som fromme, rettferdige sjeler på bibelcamping!
Jeg håper at ingen så meg. Men frykten og beven lettet i hvert fall veldig, straks jeg husket på at folk har sine egne flaue opplevelser å stri med. At alle driter seg ut! Og at selveste Gud i himmelen er godt herda, lar seg ikke sjokkere, har sett det meste. Og selv om jeg tror på en Gud som også ser de små tingene og bryr seg, så tror jeg at han har viktigere ting å bry seg med enn nakenbad og hverdagslige tabber.
Ida Marie Haugen Gilbert
filosof og skribent
Musikk: Jonny Cash – "I came to believe"
