NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 26. august

Det eldgamle treet

Harald Hauge
Foto: Gerd Bjørgård

Av alle de mer eller mindre hellige steder jeg har besøkt i verden, har noen av de sterkeste inntrykkene vært knyttet til trær. Store trær, gamle trær. Trærne ved de japanske templene, så svære at vi måtte være et helt fotballag for å ta rundt dem. Eller trærne i Getsemane ved Jerusalem, oliventrær som er så gamle at de har stått der siden Jesu tid. Kanskje var det vet et av disse trærne han selv gjennomgikk et av sine mest eksistensielle øyeblikk, i den natt da han ble forrådt.

Etter besøket i nettopp Getsemane ble jeg nysgjerrig på hvor man kan finne verdens eldste tre. Sånt kan man google, heldigvis. Og det viser seg at jeg ikke trenger reise langt for å se det. Like over grensa for Trysil, på en fjellvidde i Dalarna finner vi ei lita, pjuskete gran som har et rotsystem som er karbon-14-datert til å være nesten 10.000 år gammelt.

På et av de kaldere og karrigere stedene i verden. Tenk det.

Selv digger jeg å lese om sånt. Det fyller meg med en god porsjon ærefrykt også, å vite at det finnes levende organismer på jorda som har så gamle røtter, og at vi mennesker har ressurser og evner til å nærme oss det og utforske det, til å se sammenhengene.

Samtidig vet jeg også om mennesker som kjenner på frykt i møte det samme. Ikke ærefrykt men frykt. For de forsøker å lese Bibelen bokstavlig. De tror at jorda er 6.000 år gammel. Da kan ikke dateringen av grana i Dalarna være riktig. Noen lurer oss. Men er det vitenskapen man ikke kan stole på i så fall, eller er det Gud Skaperen selv?

Jeg tror ikke en sånn frykt-basert tilnærming til verden har noe med kristen tro å gjøre. En ting er at den er basert på det jeg mener er en feil lesning av de gamle skapelsesmytene. For de er nettopp det, tenker jeg: Myter. De forteller oss om en Gud som rydder et kosmos i kaos, som skaper et rom hvor livet kan leve. Utfolde seg. Klore seg fast gjennom ti tusen år på ei karrig fjellvidde.

Vel så viktig er at en sånn lesning av tekstene og virkeligheten gjør at vi ikke kan stole på oss selv eller våre egne opplevelser. Men nettopp det er jo så viktig. At vi kan stole på oss selv og våre egne opplevelser, altså. At vi kan stole på, og ha tillit til, sansene våre. Erfaringene våre. Vitenskapelig metode. Karbon-14-dateringer og andre innsikter som vi kan lese ut av naturens bok. Den boka tror jeg nemlig det er Gud som har skrevet. Og jeg tror Gud fortsatt skriver i den, hver dag, og at det er nettopp derfor den er forståelig.

Nei, den trua jeg bærer på henger ikke på alderen på et tre i Dalarna. Den henger på et annet slags tre. Og han som henger der, bekrefter at verden er viktig akkurat slik den er. At Gud elsker verden, fra de dypeste røtter til de høyeste topper. Og at Gud har lovet å ikke gi oss opp – selv ikke når livet til slutt må gi tapt, om så etter 10.000 år.

Harald Hauge

Musikk: Rudi Myntevik - "Eplene smak" på NRK P1

John Rutter og Cambridge Singers - "All Things Bright and Beautiful" på NRK P1+