NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 25. januar

Nåde

Ida Marie Haugen Gilbert
Foto: Erlend Berge

"Vis nåde!" brøler jeg når treningspartneren min tvinger ti kilo ekstra på vektstanga mi.

Nådebegrepet nærmest soper langs bakken i denne sammenhengen. Vi gjør det hverdagslig, og det er da intet galt i det. For det ligger noe i det, selv om man ikke helt tenker så mye over det der og da. Men etter økta er man glad for ikke å ha blitt vist nåde, for den ekstra kiloen var den man trengte for å kunne flekse bicepsen litt stoltere på neste trening.

Bibelen, spesielt Nytestamentet, dreier stadig rundt og innom begrepet nåde. Inntil det siste ropet på korset lød: "Se i nåde til dem. De vet ikke hva de gjør!"

Men ordet nåde. Dette begrepet er vanskelig å få grep om, og senke ned til noe forståelig, noe man føler angår seg selv. Når prester og predikanter tordner om nåde så gir det meg ikke annet enn sanger om perleporten på hjernen. Kanskje fordi det er brukt i kirkelige sammenhenger til alle tider. Det blir en slags abstrakt poesi, som ofte like greit kunne vært sagt på latin.

Men så er det å finne denne nåden mellom fortvilte rop på treningssenteret og latinske prekener. Det er noe ubegripelig i nåden, som ikke kan forklares helt rasjonelt uten å komme innom begreper som fortjeneste og gevinst – og fraværet av disse.

Jeg savner en stasjon mellom to ytterkanter av nådebruken. Mellom denne lille hverdagsbruken, hvor man ber vennen vise nåde litt på gøy, og prestens høytidelige tale.

"Husk på røveren på korset," sa min onkel David ofte da han levde, og siktet til røveren til venstre for Jesus. Han som i siste liten ba om nåde – og fikk det. Helt uten å gjøre noe annet enn å be om det. Lot stoltheten fare, og innrømte at han var feilbarlig. På den måten ble all dritten han hadde gjort i livet hvisket ut, og han fikk begynne helt på nytt.

Akkurat i hans tilfelle begynte den nye begynnelsen like før døden inntraff. Han hadde ikke engang muligheten til å prøve å gjøre det rette på egenhånd.

Det kan høres litt urettferdig ut. Her sliter man hele livet for å gjøre ting rett og riktig, så blir en røver belønnet med evig salighet i siste liten. Hvorfor skal han få samme belønning som jeg som verken har røvet eller myrdet?

På den andre siden kommer kanskje stoltheten i veien: Jeg eier da skam nok til ikke å ville leve på nåde! Jeg skal da klare meg selv! Så mislykkes man igjen og igjen – inntil alt håp er ute og du blir totalt utbrent. Du har ikke gitt deg selv en eneste pause. Ingen restitusjon. Viljen streiker og alt går galt.

Men midt i mellom dette her ligger nåden, tror jeg. Et nærmest ubegripelig fenomen. Og det er nettopp dette ubegripelige som gjør det til nåde – man får det uten å ha gjort noe for å fortjene det.

Og som om ikke det var nok, blir heller ikke nåden brukt opp noen gang. Man prøver og feiler, men nåden følger etter og lar deg prøve på nytt.

Ida Marie Haugen Gilbert

Musikk: Thomas Dybdahl – "From Grace"