For 5 år siden, skjedde det noe som forandret mitt liv radikalt. Jeg hadde vært på backpacking i Thailand, og reist rundt på øyene der. I hele mitt 34-årige liv hadde jeg sett på meg selv som ateist.
Livet var fint som det var, og jeg var glad i å reise, og synes verden var et spennende sted å utforske. Hadde stor interesse for filosofi og psykologi, men åndelig søken og nysgjerrighet for Gud og Jesus hadde jeg lite av. Og jeg savnet det heller ikke.
Men, så satt jeg altså der og leste på flyet. I et sete i midtgangen, på vei hjem- og ante fred og ingen fare. Med ett ble jeg oppmerksom på at det var bevegelse i sidesynet mitt, og jeg ser opp, og der står det en lysende skikkelse.
Det er en fjetrende opplevelse, som tar hele min oppmerksomhet. Skikkelsen er i menneskeform, men består kun av lys. Og i det lyset, stråler to øyne mot meg. De er fulle av vennlighet og glede, og jeg får følelsen av at de kjenner meg tvers gjennom. Jeg tenker at ‘sånn må kjærligheten se ut’..
Så setter skikkelsen seg på fanget mitt, og smelter inn i kroppen min. Og jeg sitter og ser på hendene mine og det kjennes som om hver eneste celle i kroppen min er fylt av kjærlighet. Jeg husker jeg tenkte at det kjentes ut som å puste kjærlighet, og tårene renner og jeg skjønner ikke hva som skjer.
Jeg går derfor inn på den lille flydoen for å være alene. Og der inne løfter jeg hendene prøvende opp mot taket, og spør med blikket vendt opp ‘er det du som er Gud?’ For det var så hellig. Så sterkt og så kraftfullt. Og jeg var ikke redd.
Så kommer det opp noen bilder av livet mitt på veggen, der jeg ser sannheten om hvordan jeg lever. Jeg hadde jo begge beina i verden, og fulgte alt mitt begjær, med kjærester og rotete relasjoner. Og mye impulsive greier. Og der og da, så jeg at den måten å leve på, skadet hjertet mitt. Og jeg forstod at her trengtes en helomvending. Jeg måtte skifte kurs og jeg skjønte at det var en stor jobb.
Men jeg sa til denne Guden jeg nettopp hadde møtt, at ‘hvis du er inni meg, så blir det der ikke no problem’. Og fra den dagen tok livet en helt annen vending. Som om å begynne å gå på en helt ny vei.
De første kristne ble kalt ‘de som tilhører veien’. Og det kan jeg godt forstå. For meg er det å være kristen, å være på en vandring. En pilegrimsferd, fylt av undring, overraskelser og takknemlighet.
Anita Evjen
sykepleier
Musikk: Trygve Skaug – «Martyren»
Andakten ble første gang publisert i 2020
