Morgenandakten onsdag 24. april

Modige Hagar

Linda Aune Aurdal
Foto: Lars Haugdal Andersen / NRK

1. Mosebok 16, 1 - 13

"Mamma, se på meg!", ropte en liten jente som nettopp hadde lært seg å hoppe fra kanten av bassenget. Hun ventet til mora så opp, også hoppa hun uti. "Se på meg, se hva jeg klarte!"

Etter hvert som vi vokser til sier vi i grunnen det samme. Bare på litt andre måter. Noen ganger er vi snille og blide, ler og prater slik at folk skal se vår vei, sitte sammen med oss når vi er i selskap. Andre ganger utfordrer vi kolleger over møtebordet på jobben, vi setter blikket i ektefellen over middagen, er sinte eller sure. Vi markerer oss på ulike måter, men sier egentlig: Se meg!

På studiet skrev jeg en oppgave om barnløshet i bibelen. Jeg trodde i utgangspunktet at man på den tiden fikk barn som en slags sikring for alderdommen.

Men jeg fant ut at det som gikk igjen, det hadde ikke så mye med dette å gjøre: barn ble sett på som en velsignelse og en gave i seg selv, bare i kraft av at de ble til. De som ikke selv fikk barn, gikk langt for å skaffe seg det. Derfor begynte man en skikk med å sette barn på tjenestejentene slik at deres barn kunne bli regnet for husets barn.

I denne forferdelige tradisjonen finner vi fortellingen om en kvinne som går alene ut i ørkenen. Hun heter Hagar. Hun er blitt gravid med herren i huset hvor hun tjente, og kona til denne mannen mente hun hadde tatt seg til rette hjemme: at hun så ned på husfrua si fordi hun ikke kunne få barn. Derfor blir Hagar sendt ut i ørkenen.

Hagar drar ut i ørkenen, hun er alene og ydmyket - og i en situasjon hvor hun egentlig kunne trengt all støtte i verden. Hun blir ikke støttet – hun blir utstøtt i stedet.

Hun setter seg ned ved en vannkilde. Vi kan bare tenke oss hvordan hun hadde det. Hun er i opprør, hun er nedtrykt. Og der, ved vannkilden, får hun et møte med Gud. Hun blir oppmuntret til å gå tilbake til huset. Tåle at husfrua er hard mot henne, og føde barnet der.

Og likevel, gir Hagar Gud sitt første navn: Du er en Gud som ser meg.

Så hva lå det i dette blikket som hun snakker om? Ingen umiddelbar avlastning, ingen hjelp der og da. Men en kort beskjed: Gå tilbake og møt det vanskelige, så skal du se det ordner seg til slutt.

Dette er også orda til oss i dag: det å bli sett, det å virkelig bli sett, det er ikke å bli lettet for det vonde. Men det er at noen ser hva du virkelig trenger, slik Gud gjorde med Hagar. Slik Gud gjør med oss, hver eneste dag.

Linda Aune Aurdal

prest i Stjørdal og Værnes kirke

Musikk: Ingebjørg Bratland og Espen Lind – "Å, ver hjå meg"