Det begynner å bli noen år siden nå, men jeg kan enda huske den rare og lykkelige følelsen da jeg satt med et nyfødt barn i hendene. Og kikket inn i noen øyne som både virket eldgamle og nye.
Mitt barn. Både kjent og fremmed. Kjente trekk, men likevel et helt nytt menneske på denne jord. Jeg ville se det, holde det, og trykke det til mitt hjerte.
Det er over 2000 år siden Maria fikk sin gutt, men han var ikke bare Marias gutt. Han var vår alles. Derfor stanser vi opp, hvert bidige år, og feirer fødselen hans med mimring i alle former, i julespill, sang, høytidlig høytlesning, gjenfortelling og mye annet.
Og i den grad man virkelig stanser opp, og bøyer seg ned og betrakter dette barnet som ble gitt oss, så oppdager man kanskje noen fremmede, men også kjente trekk. Fremmede, fordi han ligner på Gud. Gud, som bor i et lys dit ingen kan komme, omgitt av tåke.
Gud, som vi har fornemmet til alle tider, men ikke sett. Den som har sett meg, har sett Gud, sa Jesus. Så kan de som engstes over en sint og hevngjerrig Gud puste roligere. Jesus har Guds trekk: Kjærlighet, nåde, tålmodighet. Han gir den usynlige Gud et ansikt.
Men han har også kjente trekk. Han er det sanne menneske, og i ham kjenner vi oss selv igjen. Når vi legger merke til hvordan han reiste opp de nedbøyde, reiser det seg en selvforståelse i oss. At det er det vi er skapt til. Hans liv har kjente trekk. Ikke fordi vi lever så godt som ham, men fordi han levde så godt og helt som menneske, som en av oss.
Vi kan stolt si, vel vitende om alt vi ikke får til, at Jesusbarnet bærer våre trekk. Han viser hva menneskelighet er, gjennom sitt liv, sine ord og gjerninger.
Et barn er oss født, en sønn er oss gitt, sier profeten. Til oss. Vårt barn. Hva er mer naturlig enn å bøye seg ned å betrakte nøye barnet som ble gitt oss, holde det, og bære det tett inntil hjertet. Det er julefeiring og kristenliv.
Det handler ikke om å strekke seg opp mot uoppnåelige idealer. Nei, det handler om å bøye seg ned, og ta i mot barnet som er gitt oss. I det barnet ser Gud og mennesker hverandre i øynene, og gjenkjenner hverandre. Det lille barnet, som vil vokse opp vårt indre, hvis vi bøyer oss ned, bærer det med oss og trykker det til vårt bryst.
Nils Terje Andersen
Musikk: The Band - "Christmas must be tonight"
