Andre Korinterbrev 5,14
For en tid tilbake var jeg med å markere et jubileum for et av krisesentrene i Norge.
Jeg besøkte senteret mye. Snakket masse med de som jobber der og de som fikk hjelp der.
Det gjorde inntrykk på meg.
Sterkt. Det har gitt meg et engasjement.
Det var et sånt jubileum som vi ikke egentlig ønsker å feire.
Man skulle jo helst sett at hele Krisesenterbevegelsen hadde vært lagt ned. Fordi det ikke var bruk for den lenger.
Men det har vært motsatt. Flere og flere kriser og mer og mer behov.
Flere foreldre og barn innom enn noen gang.
Da er man lei seg for at det trengs. Og lykkelig for at noen tar jobben og ansvaret det er å hjelpe.
Kriser kommer i alle fasonger og grader. Uansett har de en ting til felles;
de som blir rammet av krisen, kjenner hvordan livet er når livet er aller lengst nede i kjellermørket.
Jeg blir fascinert av historien om de som starter opp sånne ting. Som ikke opplever det som noe alternativ å la være. De som hadde startet senteret var tilstede på markeringen.
De gråt og var forundret over hvor stort arbeidet nå hadde blitt.
Hvordan deres ubegripelig store mot og utrolig små ressurser hadde ført frem til det fantastiske arbeidet som gjøres der i dag.
Tenk om de ikke hadde turt.
Hva om de ikke hadde gjort noe med den hjertebanken de beskrev at de hadde hatt.
Da hadde det kanskje vært mange som ikke hadde fått hjelp.
Takk og lov for at de turte.
Det er medmenneskelighet i ytterste konsekvens.
Det er ikke sånn at alle skal starte krisesenter, nødvendigvis.
Men jeg tror alle har det motet inni seg en plass.
Jeg tror alle har evnen til å kjenne et sånt hjertebank for noe, eller noen, at man bare ikke klarer å la være å gjøre noe med det.
Vi har en sånn medmenneskelighet i oss, alle sammen. Tror jeg.
En oppgave til akkurat meg. Og deg.
En terskel som virker altfor drøy å trå over, men som det kanskje er akkurat du som skal krysse.
Man kan kjenne etter litt; hvor er det jeg kan hjelpe? Eller hva er det jeg kan bidra med som gjør verden til et finere sted? Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.
Det sa faktisk hun ene som hadde startet senteret også. "Det var der det begynte" sa hun.
"Vi kunne rett og slett bare ikke la det være".
Hva som tvang dem?
Jeg tror det var kjærlighet. Til mennesker rundt seg.
Paulus beskriver godt den følelsen i ett av brevene.
Han hadde hjertebank.
"Det er Kristi kjærlighet som tvinger meg”.
Han måtte fortelle til alle at det fantes en nåde, en himmel.
En Gud som elsket menneskene. Han klarte ikke å la være.
"Elske din neste"-pakka måtte ut til folket.
Nåden.
Og den trengs. Den er kjærlighet. Og den blir til kjærlighet.
Tenk om Paulus og de første kristne hadde droppet alt sammen.
Hvor hadde jeg vært da?
Trygve Skaug
artist, musiker og poet
Musikk: Johnny Cash - "I came to belive"
