Jeg sitter ofte på en benk uttafor Vår Frue kirke. Der sitter det også folk som lever mye av livet sitt på gata. Folk som lever utsatte liv. Som balanserer hårfint mellom liv og død. Og der døden mange ganger kan uttrykkes som en befrielse fra smerten, jaget, kaoset, konfliktene. Men der livskreftene stadig vinner. Og der håpet om at noe må snu, noe vil falle på plass, noe vil slippe taket – stadig lever. Mot alle odds.
Han blei med fram og tente det første lyset, den unge mannen. Han var enda klar for dagen. Var ikke tatt av rusen. Eller jaget. Han knelte. Tente lyset. Reiste seg. Gjorde korstegnet. Slo korsets tegn om seg, fra skulder til skulder og fra hodet til hjertet. Og jeg kjente at han tok meg med seg i dette håpstegnet. Hvis han kunne slå korset om seg, som ei vernende kappe, da kunne jeg også.
Og jeg kjente: her vil jeg være. I dette huset. I dette gudshuset som rommer menneskene på en slik måte at vi åpent kan se hverandre. Uten forstillelse. Der det eineste vernet vi bærer er korsets tegn vi slår om oss. Og som er slått om oss.
Og gjennom dette blir anerkjennelsen et felles prosjekt. Og respekten. Og tilliten. Og håpet.
Jeg kjenner ei djup, djup takknemlighet for å få oppleve dette Få være i nærheten av disse trassige livskreftene som gang på gang får meg til å flytte blikket, flytte fokus – får meg til å ane noe vesentlig. At mennesket er så uendelig mye mer enn det vi så ofte blir redusert til – konsumenter, kunder, klienter. Vi er faktisk Guds bygning – og det er noe heilt anna:
Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.
Står det i brevet til menigheta i Korint.
Gud bygger sitt rike med sånne som oss. Sånne som kjemper. Sånne som tviler. Sånne som tror. Sånne som vakler. Sånne som faller. Sånne som surrer. Sånne som får mot av å se en morraskjelven ung mann slå et fast kors om seg og gå ut i den usikre dagen.
Vi er Guds åkerland, vi er Guds bygning. Og jeg ser for meg at Vårherre tar av lua, slik som Isak Sellanrå i Markens grøde gjorde når han sådde. Gud sår i oss med ærefrykt. For vi er hans åkerland. Vi er Guds bygning. Som mennesker kan finne trøst, ly og mot i. Vi er her for å gjøre livet levelig for hverandre.
Siv Limstrand
Musikk For alltid Ole Paus