NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 21. september

Et hus av hender

Levi Henriksen
Foto: rolf m.aagaard/gyldendal

Som forfatter føler jeg ofte det blir forventet at jeg skal ha et ironisk forhold til dette å tro, men akkurat det har aldri ligget for meg. Jeg har alltid trodd, selv om jeg kanskje aldri har hatt en slik tro som jeg kan bruke til å løfte opp andre.

Likevel har troen alltid vært der, som noe jeg kan lene ryggen mot når det er som aller mørkest, et par foldede hender som blir et hus når det blåser som mest. Troen er grunnmuren i meg, og det jeg bygger hus på både som forfatter og musiker, og en sjelden gang kan jeg våge å si: medmenneske.

Som liten pinsevenngutt på Zion, Granli, opplevde jeg ofte det med å tro som en slags konkurranse i å gjøre det mest mulig høylydt. Jeg har alltid vært mer tilhenger av å gjøre ting i det stille, og det hendte jeg misunte alle de som kunne gå på gudstjeneste i kirka med oppmøte sånn ved 11-tida på formiddagen, og så være ferdig med det.

Pinsevennenes møter foregikk alltid på kveldstid, og alt det med tro ble så mye mer sanselig da, særlig om vinteren. Kulda som knirket i veggene, lukta av svette i nylonskjortene de gangene det hadde vært et virkelig intenst møte og ikke minst mørket ute. De funklende stjernene som jeg alltid innbilte meg var de døde som blunket til meg.

Så pleide jeg å stå der ute å føle meg liten, forferdelig liten, ikke minst de gangene forstanderen eller predikanten rundet av møtene med: Og da ses vi neste søndag, hvis vår herre ikke kommer og henter oss i mellomtiden. Den avskjedsreplikken fylte alltid hjertet mitt med angst og beven, for tenk om jeg ikke trodde sterkt nok, hvor skulle jeg da bo hvis Jesus hentet både mamma og pappa.

Og jeg kan huske faren min på slutten. Han lå med Bibelen oppslått oppå brystet som om det virkelig var et hus han kunne krype inn i, og jeg tror det fysiske nærværet av den gode boka var med på å gjøre ham trygg eller i hvert fall tryggere. Jeg tror det er derfor jeg aldri kan legge ut på noen som helst form for reise uten å ha med meg Bibelen.

Som oftest blir den med hjem igjen ulest, ofte tar jeg den ikke opp av bagen engang, men likevel må jeg alltid ha den med. Kanskje som en slags påminnelse om hvor jeg kommer fra, men også som et slags ønske om hvor jeg vil.

Så jeg har alltid trodd, men det var en periode jeg tenkte at jeg valgte bort alt dette da jeg begynte å lefle med rockemusikk. For trommer og fuzzgitarer da jeg vokste opp var ensbetydende med et knefall for verdslighetene og åndsmaktene.

Det som reddet meg var noe grunnleggeren av frelsesarmeen, William Booth, engang uttalte, nemlig at han skulle stjele hver gode sang djevelen hadde til han ikke hadde en eneste tone igjen.

Det gjorde at jeg faktisk ble styrket i troen at det finnes håp også for folk som meg. Det og det kanskje fineste bibelverset jeg vet, fra Lukas, der en av røverne som henger ved siden av Jesus på korset sier: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!" Og Jesus svarer: Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.

Levi Henriksen

Musikk: Henning Kvitnes - "Guttær"