Forsoning. F-ordet. Ungene unngår noen ord gjennom å bare kalle dem ved forbokstaven. F-ordet er egentlig et banneord, men for meg har det fått en annen betydning i høst. F-ordet står for forsoning. Stort ord, som bare blir større, jo mer jeg jobber med det. Det handler jo om forholdet til Gud, til oss selv, til livet og verden.
Forsoning dreier seg ikke om å venne oss til ting vi ikke bør venne oss til. Forsoning innebærer ikke å godta hva som helst. Forsoning er ikke passivitet eller likegyldighet. Forsoning forutsetter vilje til sannhet - det var vel derfor Sør-Afrika kalte det sannhets- og forsonings-kommisjonen. Forsoning handler om å godta egne begrensninger og egen sårbarhet, såvel som andres. Erkjenne at livet rommer både godt og vondt, både ting jeg kan endre på og ting jeg ikke rår med - kriser, fest og hverdager. Og, for den som tror på Gud, innebærer forsoning også å forsone seg med at det er mye ved troen og livet som ikke er lett å forstå. Tåle at forsoningen Jesus bedrev på korset var nødvendig og reell, og at jeg her og nå ikke har svar på det ondes problem; bare for å nevne noe.
Men hva er linken til den alminnelige hverdagen?
I hverdagen innebærer troen på forsoningen at jeg har fått et håp å møte framtiden og døden med, som strekker seg ut over livet her. Jeg har fått en nåde å møte meg selv og andre med, som handler om at vi alle er elsket og tilgitt av Gud, uansett hvordan livene våre ser ut. Jeg har fått en tro på Guds kjærlige og kjempende nærvær, å møte det vonde og de ubesvarte hvorfor med. Jeg har fått en annen målestokk å måle (det gode) livet etter. På grunn av F-ordet. F for Forsoning.
Sunniva Gylver
Musikk Til alle tider Bjørn Eidsvåg