Sønnen sitter i grisebingen. Sliten. Skitten. Lei. Jeg vil hjem, tenker sønnen. "Til og med tjenerne har det bedre på gården hos faren min enn det jeg har det nå", sier han. "Jeg vil hjem."
Men da han dro hjemmefra den dagen, forlot han ikke gården på den beste måten. Han hadde tatt pengene og dratt, uten tanke på faren, broren, gårdsdriften. Da han dro sin vei, var det det som føltes rett. Men der hvor han lever nå i grisebingen, uten noe, så ser han at han kunne ha løst den utfartstrangen på en bedre måte. Sønnen vil hjem, og han skjønner at for å komme dit, må han be om nåde.
Du vet kanskje hvordan historien om den bortkomne sønnen ender. Han drar hjem med en ferdig unnskyldning tenkt ut, klar for å møte farens vrede. Men når faren ser han, tar han tak i kjortelen og springer han sønnen i møte, og lager fest for sønnen som nå er kommet hjem.
Men hva hadde skjedd om sønnen ikke hadde bedd om nåde? Hva om sønnen hadde sitter der og tenkt: "jeg er lei, jeg drar hjem til pappa, han tar jo imot meg uansett hva jeg har gjort." Det hadde vært en ganske annen fortelling. Da hadde i alle fall ikke vært en fortelling om nåde.
Nåde. En av de sidene ved Gud jeg er mest takknemlig for er nåde. At Gud tar imot oss med åpne armer uansett hvilken tilstand vi kommer i, og uansett hvor dypt ned i grisebingen vi har sunket. Springende fars-bein. Åpne armer. Nåde.
Men, vi må skjønne at vi trenger nåde, før vi krever den. For om vi ikke har behov for nåden, hva er da visten med den? Ingen av oss er perfekte. Det skjønte den bortkomne sønnen også tilslutt. Vi har alle har gjort ting vi angrer på, sagt ting vi ikke skulle ha sagt eller ikke sagt ifra når vi burde. Støtt i fra oss de vi burde ta til oss. Lukket øyne og ører. Det gjelder oss alle. Vi trenger alle litt nåde innimellom.
Gud viser nåde, gir nåde, vi trenger bare be om det. Men vi må faktisk be om det. Og det er det som gjør nåden så enestående. Den er der, så fort vi strekker oss etter den. Så kjære Gud, se i nåde til oss.
Ragnhild Bjørvik Opsahl
Musikk: Elvis - ”Amazing Grace”
