En gang var jeg på kurs med en forsker som er ekspert på riter. Hun hadde forsket på kirkelig konfirmasjon i Norge, og hun fortalte at hun hadde snakket med en mengde konfirmanter både før konfirmasjonen og etterpå.
På forhånd spurte hun hvorfor de planla å bli konfirmert. I etterkant spurte hun dem hva de husket. Før konfirmasjonen gav de en rekke svar. For noen handlet det om tro, for utallige andre om penger, familieforventninger, tradisjon og ikke minst om venner.
Det interessante var at forventningene ikke var styrende for hva de fikk med seg eller hva de husket etterpå. Enten de hadde ønsket seg penger, ville blidgjøre bestemor eller fulgte vennegjengen, var det en spesiell ting som hadde festet seg i minnet: En velsignende hånd – på hodet.
Hver gang et lite barn blir båret inn i kirken for å døpes, leses teksten om Jesus som ble sint da disiplene hans avviste barn. Selv la han hendene på barna og velsignet dem.
I verdens kirker gjentas denne handlingen. Hånden legges på små barn som døpes, på konfirmanters og brudepars hode. Og de åpne velsignende håndflatene avslutter hver eneste gudstjeneste.
Jeg opplever det som et dobbelt møte når en vennlig menneskehånd berører hodet mitt, samtidig som det samme mennesket sier frem bønnen om velsignelse. I ett og samme øyeblikk blir jeg tatt imot av Gud og mennesker og blir på sett og vis stående midt i korset, i den vannrette og den loddrette linjen.
Forbundet til Gud og det tidløse. Og på samme tid forbundet til mennesker. Der blir jeg minnet om at jeg alltid er mer enn tankene, følelsene og sansene mine.
Noe i meg og i alle andre mennesker er knyttet til evigheten. Mange av oss glemmer det, men en liten gutt jeg vet om, kjenner det godt. Og han blir minnet på det hver kveld i det moren velsigner ham.
En kveld er moren litt for travel, og hånden blir litt for tung og klossete. Da kommer det spontant fra sønnen: Du trenger ikke holde så hardt da, mamma. Det er sjelen du skal velsigne, ikke hjernen.
Pernille Astrup
studentprest ved Universitetet i Sørøst-Norge
Musikk: Kari Bremnes og Det Norske Jentekor - «Lite barn som kommer»
